Humor på freddan’: Om indianere

En kjapp lættis i dag – god fredag!

Humor på freddan’: Mr. Fluffy er tilbake!

Vi kjører et par kjappe fra Gabriel Iglesias i dag. God fredag!

Spillkritikk-onsdag: Uke 25

Her er høydepunktene fra de to forrige ukene:

• Anjin Anhut har skrevet en artikkel om kvinnehat (misogyny) og seksualisering og objektivisering av kvinner i spill, som nærmest er å regne som obligatorisk lesning for alle som ikke har reflektert godt og vel over emnet tidligere.
• I serien Soundscapes er det nå startet en serie i tre deler som utforsker fremtiden til lyddesign i spill. Den første delen leser du her, og nevner blant annet wave tracing (som brukt i Metro 2033) og dynamisk omfang (slik Mass Effect 3 så så mesterlig gjorde bruk av).
• Tom Auxier hevder at Diablo 3’s historie feiler på en annen måte enn mange mener den gjør, og sammenligner spillets personlighet Leah med Kai Leng i Mass Effect 3.

  Leah’s presence creates a dissonance. She’s the developer, not trusting you to care about, or create, the proper plot. She’s a character you’re supposed to care about in the same breath you over loot, over miniscule differences in your dexterity stat, and which runes to pick for your biggest punching skill. Leah is the plot, but this is a game about you. This puts your needs at odds.

• Mike Barrett oppfordrer til å spille enspiller-spill med venner og sier at det kan lære deg noe om deg selv.
• Ethan Gach slår et slag for dagdrømming:

  Every moment not spent checking Twitter, watching a video, responding to an email, listening to music or playing a videogame isn’t necessarily time wasted. And yet this is where many of us find ourselves in the modern media landscape. We don’t just spend hours trying to get to the next point in the story, level up once more, or collect that last piece of loot. Now, with mobile gaming, every minute, from waiting in line at the store to sitting on the john can be an excuse to play.

• Samme person forsvarer også vold i spill.
• I ukens After Pressing Start-spalte så Ben Chapman på Dead Space, som han hevder streker opp skillet mellom «horror» og «terror». Karl Parakenings ser på samme tema, og Maral Tajerian ser på biologien bak «survival horror»-sjangeren.
• Emily Payton har skrevet litt om hvorfor vi knytter oss til noen NPC-er i spill, men ikke andre.
• Alois Wittwer forteller hvorfor han syntes Ocarina of Time var et skrekkinnjagende spill for ham i hans barndomsår
• Nightmare Modes serie How You Got Videogames Wrong fortsetter med litt av en munnfull om at spill ikke kan defineres ved konsekvenser.

Humor på freddan’: Om Super Mario og Portal

I dag blir det litt spillhumor. Først noe alle har et forhold til: Super Mario! Freddie Wong har prøvd å vise oss hvordan det kunne sett ut dersom du ikke hadde sett Mario fra siden, men gjennom hans egne øyne. Deretter en video som sannsynligvis er morsom bare dersom du har spilt Portal 2: Hva hadde skjedd om Wheatley hadde vært med deg gjennom flere av test-rommene?

God fredag!

Spillkritikk-onsdag: Uke 24

Grunnet eksamener og intensiv forberedelse til helgens sommerkonserter med Olsvik TenSing blir det ingen spillkritikk-onsdag denne uken. Om du ikke klarer å vente til neste uke, ta en titt her og her.

Humor på freddan’: Kung Fooled

På hvilken annen dag enn fredag passer det med en ode til stereotypien om at alle asiater kan Kung Fu? Ingen, that’s hvilken. Observante seere kjenner nok igjen Freddie Wong fra YouTube-kanalen freddiew, men det er faktisk ikke den kanalen denne videoen kommer fra. Ikke at du bryr deg. God fredag!

Spillkritikk-onsdag: Uke 23

Kort og greit:

• Gamechurch serverer en historie om voldens ærlighet i dataspill.
• Brainygamer ser på skytespillsjangerens ensformige tilstand i dag, og sammenligner den med Western-sjangerens dominans og tilbakegang på 60-tallet:

  Westerns began to disappear in the late 1960s for reasons relevant to modern game developers: 1) Genre fatigue and homologous products; 2) High cost of production; 3) Public outcry over violence; 4) Narrow target audience.

  Each of these factors apply to contemporary shooter games, but the most threatening is the mind-numbing sameness of these games. We’ve reached a saturation point where the dismissive cliché has become a valid claim: they all look the same. When a genre sustains itself by promoting minor tweaks as revolutionary features - and its hardcore fans claim ownership that typically resists change - death looms.

• Dylan Holmes hos Nightmare Mode ser på hvor Bulletstorm la seg i forhold til tilstanden til skytespillsjangeren og hvorfor det ikke solgte så bra, og berømmer det for å prøve noe nytt i kraft av å være ærlig med settingen i forhold til gameplayet:

  Ultimately, the gaming world doesn’t need another Bulletstorm. What it needs are games just as willing to take risks, to challenge conventions, and to experiment with the sort of varied settings that made not only Bulletstorm but the Far Cry games stand out from the pack.

• Henry McMunn hos Nightmare Mode skriver om Why Minecraft Makes Me Feel Like a Kid Again.
• Josh Bycer hos Gamasutra ser på hva som gjør et spill dårlig.

Det var alt i denne travle eksamenstid. God lesning!

Humør på freddan’ (see what I did there?)

Vår alles super-cellist Steven Sharp Nelson, den ene halvdelen av ThePianoGuys, har vært på banen før. Nylig kom han med en fantastisk artig video av-- altså, trenger du egentlig en forklaring? Bare trykk på den magiske, trekantformede «gjør meg glad»-knappen, skru opp volumet og nyt livet. Det er fredag!