(Tidenes siste?) Fredagskos: Domino + underlige ting i Google Street View

Det er en del folk som leser de mer «ordentlige» innleggene på denne bloggen, men ifølge statistikken har det en stund vært ganske dårlig oppslutning om fredagskos-spalten. Slike korte innlegg som stort sett dreier seg rundt en YouTube-video er jo egentlig som skapt for Facebook heller enn en blogg, og de fleste leserne mine er venner av meg på Facebook, så da kan jeg like gjerne dele ting der. Grunnen til at jeg hittil har hatt dette som en ukentlig spalte på bloggen, er for å vise at den i høyeste grad er i live i periodene mellom de mer fyldige blogginnleggene, men man trenger ikke fyre for kråkene heller. ;)

Så her får du det som blir årets, og sannsynligvis tidenes, siste fredagskos på denne bloggen. God fredag!

Fredagskos: Hvis Tor med hammeren hadde vært musiker, hadde det hørtes slik ut

Det er ikke noe nytt at man finner stadig nye måter å uttrykke musikalitet på. Men når jeg kommer over en video hvor du får høre musikk spilt på Tesla coil – altså med lyn og torden – så må jeg jo bare slå til. Om det blir for hardt for deg, så skal du få et gjennomført og godt sammensatt band av ymse maskiner som spiller The House of the Rising Sun. God fredag!

Fredagskos: To kanonstilige medleys/mashups

Jeg oppdaget nylig vokalgruppen Pentatonix. Og når jeg sier vokalgruppe, så mener jeg av den typen som egner seg på dansegulvet på byn en lørdagskveld. Andre video er det dyktige Pomplamoose som står for, og musikkvideoen er rett og slett imponerende bra planlagt og laget.

Finn frem gromhøyttalerne eller -hodetelefonene dine, skru opp volumet og kos deg – god fredag!

Mitt liv – november 2013: Flytting og sånn

Det er ikke mer enn knapt tre måneder siden sist innlegg om ståa i livet mitt. Det betyr ikke at lite har skjedd. Å nei, du. Her er historien om august, september og oktober.

Flytting

Den største endringen siden sist er helt klart at vi har flyttet. Inn til svigers!

Foreldrene til Aina foreslo rett og slett for en stund siden at vi kunne flytte inn på loftet deres (som til og med har husets nyeste og fineste bad!), og det er klart at dette slett ikke er en dum idé for et ungt par som gjerne ønsker å få råd til en bolig i Dagens Boligmarked™. Du vet.

Det er klart at den slik ordning krever en del omstilling fra begge parter, men det går i grunnen ganske fint. Loftet er ikke så stort, men vi har jo ikke kjøkken der, så det er ikke så trangt. Det er i grunnen blitt et ganske koselig krypinn:

(Jobb)reiser

Livet som doktorgradsstudent er så langt ganske ålreit. Jeg hører advarende rykter om en eller annen vegg som vil komme ganske plutselig imot meg etter et halvt års tid, men foreløpig har det ikke vært stress på jobben, og veggen får bare treffe der den treffer når den kommer.

Fokuset mitt har vært på å sette meg inn i litt nytt her og der, skrive studieplan og prosjektbeskrivelse, skrive min første vitenskapelige artikkel (ikke ferdig), og flytte arbeidsflyten min over fra Matlab til Python, noe som viser seg å slettes ikke være trivielt. Men nok om det. Jobben min preges nemlig av mer interessante ting enn bytte av programmeringsspråk.

At det kan bli en del reising i forbindelse med doktorgraden er ganske klart. I forrige uke var jeg en svipptur innom Tromsø, mandag til tirsdag, for å holde et foredrag om mine studier på en workshop om norsk-japansk samarbeid i bl.a. romfysikk. Neste uke skal jeg være på Svalbard torsdag til mandag for å samle data til bruk i doktorgraden min. Og det skal jeg kanskje noen dager i starten av desember også, men det er ikke sikkert ennå.

Den store reisen dette semesteret blir imidlertid turen til San Francisco 6.–15. desember. Her skal jeg delta på den årlige samlingen til American Geophysical Union (AGU), som trass navnet samler titusener av vitenskapsfolk fra hele verden og sikkert er den største konferansen av sitt slag. (Den nest største er sikkert den i Wien, som jeg såvidt nevnte da jeg var der i april, men aldri blogget skikkelig om – bilder her om du ikke har sett!) Uken i San Francisco er spekket med foredrag i alle tenkelige emner innen geovitenskap, og jeg skal få med meg minst et halvt tonn med foredrag om klima med alle mulige vinklinger. Jeg skal også presentere artikkelen jeg holder på å skrive, i form av en stor plakat en av dagene.

Det blir imidlertid ikke bare jobb. Kveldene byr nok på gode restaurantbesøk med venner og kollegaer, og jeg skal delta på to ulike omvisninger i regi av AGU/Viator, hvor jeg blant annet får besøke The Rock, bedre (?) kjent som Alcatraz. Kabelvogner, Golden Gate og verdens mest berømte fengselsøy (om du da ikke teller med Australia) må jo bare bli bra!

Bøker

Skrekkelig mye lesing har det ikke blitt siden sist, men noe er det da. Jeg nevnte sist at jeg holdt på å lese den tredje av fire bøker lagt til Mass Effect-universet. Den ble jeg raskt ferdig med, og den fjerde droppet jeg pga. veldig dårlige omtaler – dette da fra de samme folkene som lovpriste de tre første bøkene, som jeg som nevnt opplevde som ganske middelmådig litteratur.

Jeg har også lest Paulo Coelhos Veronika vil dø, på anbefaling fra Aina. Dette er den første boken jeg har lest av Coelho, og det var i grunnen en ganske trivelig opplevelse. Veronika vil dø er kort fortalt en veldig fin bok om hva det vil si å være gal, og om det å sette pris på livet og å kjenne at man lever. Jeg har ikke noe problem med å anbefale Veronika vil dø til hvem som helst.

Jeg nevnte også sist at jeg planla å begynne på A Game of Thrones. Jeg er nå godt over halvveis i denne boken, og liker den relativt godt. Den er vesentlig mer lettlest enn hva tykkelsen gjerne skulle tilsi, men George R. R. Martin skal definitivt ikke anklages for å haste seg avgårde. På sitt verste er den helt ålreit – den er aldri direkte kjedelig, men bygger hele tiden opp leserens forhold til de mange personene. På sitt beste er pulsen ganske høy og følelsene til å ta på. Da jeg begynte å skrive dette blogginnlegget skrev jeg at jeg generelt opplever boken som «ok pluss», men nå ble den plutselig veldig spennende i løpet av de siste tre kapitlene jeg har lest, så det føles urettferdig å si det nå. Jeg tror jeg lar beskrivelsen ligge for denne gang. :)

Spill

Midt oppi alle omstillinger er det godt å kunne senke skuldrene og slappe av litt helt for seg selv iblant, og alle som kjenner meg vet at spill er en av mine foretrukne måter å koble av på.

Sist gang holdt jeg på med The Witcher, og jeg er nå ferdig med dette spillet. Toeren har jeg ikke begynt på ennå – etter en så lang og intens rollespillopplevelse var hjernen min overbelastet av ferdighetstrær, taktikker og dialogvalg, og jeg valgte å kjøle ned ved å spille Far Cry 3. Det var i grunnen ganske kjekt. Historien var ikke så ille som jeg fryktet, men som alle spill som gir deg nærmest total frihet (lookin’ at you, Skyrim) er pacing (god oversettelse, takk?) kastet rett på dør. Glad som jeg er i frihet i spill, så var det imidlertid ikke vanskelig for meg å tilgi dette.

Jeg har også kjøpt Rayman: Legends til Wii U (digitalt, faktisk), og om du har spilt Rayman: Origins vet du hva du har i vente. Det er naturligvis ingen dum ting tatt i betraktning at Origins er det beste platformspillet jeg har spilt siden whenever, med mindre du da gikk litt lei. Rayman: Legends er mer av det samme, og det er kjekt å koble av med iblant.

Jeg holder også fremdeles på med Borderlands 2 med min bror Espen og min gode venn Helge. På grunn av flytting, ny jobb for meg og Helge (som har hatt en litt travlere start enn meg) og ymse annet går det tregt, men det er veldig kjekt når vi innimellom har muligheten til å sette oss ned og ta en spilløkt sammen.

Sist, men ikke minst, har jeg kjøpt meg The Legend of Zelda: The Wind Waker HD. Jeg gleder meg til å begynne å spille det! Det originale Wind Waker er visstnok et av de bedre Zelda-spillene, og jeg har aldri spilt det, så dette var jo den ultimate gaven til en som meg (og 97 % av alle som har Wii U) som venter på et nytt «ordentlig» Zelda-spill (kom igjen, Nintendo).

Har du virkelig lest helt ned hit?

Da er jeg imponert – og takknemlig. Vi blogges!

Fredagskos: Menneskehud og absurditeter

Menneskehud kan virke ganske flimsete sammenlignet med andre dyrs ytterste lag av beskyttelse – men huden er smartere enn du kanskje skulle tro:

Hvis dette ble ble for seriøst for deg, så skal du få en liten bonus. God fredag!

Fredagskos: La menn være menn?

Har likestillingen gått for langt? Fuglene vet. At det er en viss gjenkjennelse i denne teksten er derimot sikkert. God fredag!

Fredagskos: Hjemmelaget Matrix

Husker du kampen og «bullet time»-scenen på taket mot slutten av The Matrix? Her er noen som har gjort et imponerende stykke arbeid ved å lage den selv. De har til og med en side-ved-side-versjon hvor du kan se hvor likt det er. God fredag!

Fredagskos: Aliens, en baby, en mikrobølgeovn og en sint pappa

Slemme (eller nysgjerrige?) aliens prøver å putte en baby i mikrobølgeovnen. Kan pappa redde dagen? God fredag!

Fredagskos: Ikke dø som en idiot

Når du hører begrepet public service announcement tenker du kanskje på en fryktelig tørr og kjedelig beskjed. Et togselskap i Australia, som gjerne vil at du skal være forsiktig rundt tog, har imidlertid funnet en betydelig bedre måte å kommunisere på. Hvis denne koselige sangen ikke sitter som støpt i hodet ditt etterpå, så vet ikke jeg. God fredag!

Fredagskos: Aldri få duer i spionkofferten din

Hva som enn skjer – aldri, aldri få duer i spionkofferten din. God fredag!

Fredagskos: 1500 vannballonger i sakte film

Har du hørt om YouTube-kanalen theslowmoguys? De gjør mye rart i sakte film, fra å fyre av våpen under vann til å arrangere «vannballongkrig» (strengt tatt en relativt kort vannballongmassakre) med 1500 motstandere.

God fredag!

Fredagskos: Glad jeg ikke har Trond Kirkvaag som mattelærer

Hvis det er slik som dette matte høres ut for folk flest, så skjønner jeg godt at faget er noe forhatt. God fredag!

Fredagskos: Kjempekaninen Buck og skogens bøller

Det er fredag, livet et skjønt (håper jeg), og jeg har ett spørsmål til deg: Kan kjempekaninen Buck redde skogen fra bøllene? God fredag!

Fredagskos: Creepy marerittmateriale

Noen har en merkelig evne til å lage noe som er så forstyrrende at man lurer på om personen er riktig vel bevart. Dette er en slik ting. God fredag!

Fredagskos: Verdens korteste Oscar-nominerte film

I tråd med denne bloggseriens mandat om kort og lettbent underholdning, presenterer jeg herved: Verdens korteste film nominert til Oscar! God fredag!

Fredagskos: Samlebåndsmusikk

Jeg er glad i bandet Walk Off The Earth. Spesielt liker jeg kreativiteten i musikkvideoene, og det faktum at de ofte viser videoer fra bak kulissene. Her er deres nyeste låt – gi den et halvt minutt på å komme i gang. God fredag!

Fredagskos: Trøtte morgenrutiner

Det er hardt å skulle stå opp tidlig igjen – men vi kan trøste oss med at noen har det enda verre. God fredag!

Mitt liv – august 2013, del 2

Jeg har allerede utdypet min nye jobb. Med det unntaket er det en hel sommerferie siden forrige innlegg i denne serien, hvor jeg endelig var ferdig med masteroppgaven og -eksamen og generelt nøt livet. Siden den gang har jeg vært på reisefot, og det har naturligvis skjedd endringer i hvilke bøker jeg har lest og spill jeg har spilt. For de interesserte, her er siste nytt på disse frontene:

Reiser

De to første ukene i juli var Aina og jeg sammen med min familie i Danmark. Vi var 13 personer i alt, og Aina og jeg sov i en liten campinghytte 5–10 minutt med bil unna de andre. Resten sov i samme hytte som alltid på Fjellerup strand nord i Djurs (øst på Jylland). Jeg har etter hvert skjønt at det kanskje ikke er helt normalt at store familier går så fint sammen – besteforeldre, onkel/tante med to barn og min familie pluss Aina på samme sted i to uker uten dårlig stemning i det hele tatt. Vi koste oss masse og slappet av i to uker, enten det var rolige dager i hytten, eller i ulike forlystelses-, familie- og dyreparker. Djurs Sommerland er jo alltid en klar favoritt.

Aina og jeg leide leiebil i København (og kjørte fire timer til/fra hytten). Det var en ny og spennende opplevelse for vår del. Alt gikk heldigvis helt fint, og det var ingen ubehagelige finansielle overraskelser på veien. Bort sett fra 250 kr hver vei for passering av Storebælt, som vi ikke hadde tenkt på, men det hadde naturligvis ingenting med utleieselskapet å gjøre.

Etter to uker reiste vi hjem, og Aina og jeg trakk pusten hjemme et par dager før vi reiste til hytten til foreldrene til Aina i Sogn. Der skulle vi hjelpe til med litt rydding, oppussing og lignende som betaling for at vi i februar fikk den gamle bilen deres, samt en reparasjon som viste seg å bli uventet dyr. Verken Aina eller jeg har noe som helst imot å ta i et tak på hytten, så det ble enda en kjekk uke sammen vekke hjemmefra.

Bøker

Jeg nevnte sist at jeg skulle vente til Danmarksferien med å begynne på The Kite Runner og A Thousand Splendid Suns, men med en uke å slå i hjel mellom blogginnlegg og reisestart – og spill til tross – var begge to utlest innen flyet landet i København. Jeg kan på det varmeste anbefale A Thousand Splendid Suns, som gir et skrekkelig innblikk i livet til kvinner i Afghanistan – i utgangspunktet for noen tiår siden, men såvidt jeg har oppfattet er det ikke stort bedre nå. Jeg grøsser bare ved tanken.

I Danmark fokuserte jeg på The Witcher-bøkene, og jeg har i løpet av sommerferien lest gjennom samtlige i serien. En av fanoversettelsene var noe middelmådig, men resten var gode, og jeg koste meg med bøkene. Jeg er ikke så kjent med sjangerbegrepet Sword and Sorcery, men min begrensede kunnskap tilsier at The Witcher-serien faller innenfor denne sjangeren. Her følger vi en gruppe mennesker (hvorvidt hovedpersonen egentlig et menneske, og hva det egentlig vil si, er en annen sak serien spinner rundt) av ulike krigerske og magiske profesjoner på sin jakt på – eller flukt fra? – skjebnen. Jeg liker godt bøkenes delvis subtile, vitenskapelige tilnærming til magi, det overnaturlige, jordens undergang og forutbestemthet; måten de dreier rundt hvorvidt det faktisk finnes en skjebne og forutbestemthet; og hvordan den også tar for seg politiske intriger og krig på globalt nivå, samtidig som storpolitikken stadig spilles ned på hovedpersonene.

Videre har jeg lest to av de fire bøkene lagt til Mass Effect-universet, og er godt i gang med den tredje. Det er ikke akkurat stjernelitteratur, men for en Mass Effect-fan som meg er det greit å få dem med seg for historien sin del. Jeg merker jeg ikke hadde gått glipp av mye ved å hoppe over dem, men nå er jeg uansett godt i gang og kan like gjerne fullføre.

Jeg har også begynt å lese (for tredje eller fjerde gang) The Ultimate Hitchhiker's Guide, med den lille twisten at jeg leser den høyt for Aina, hvis eneste kjennskap til serien er all nerdingen og tallet 42 og noe slikt. Vi er over halvveis i første bok, The Hitchhiker's Guide to the Galaxy, og synes i grunnen det er koselig med høytlesning. Skal si jeg får brynt meg på engelskuttalen! Hvorvidt vi leser alle bøkene sammen vil vise seg – jeg tror i alle fall jeg skal lese ut serien selv hvis Aina melder pass.

Etter Mass Effect-bøkene og The Ultimate Hitchhiker's Guide er det mulig jeg begynner på A Game of Thrones, som neppe trenger noen videre introduksjon. Sesong 1 på blu-ray var på tilbud på Platekompaniet nylig, og jeg slo til. Så lurer jeg bare på om jeg skal lese først, se først, eller lese og se om hverandre. Eller kanskje lese litt, se alt, og lese resten. Eller omvendt. Aina blir også med på moroa. Ikke godt å si hva vi ender opp med å gjøre – tips fra erfarne seere/lesere av Game of Thrones mottas med takk!

Spill

I Danmark pratet jeg naturligvis mye med broder Espen, som er like spillinteressert som meg. Han spilte (eller skulle spille) Mass Effect 3, og vi pratet mye om det. Jeg fikk (av en eller annen merkelig grunn) lyst til å spille gjennom Mass Effect-trilogien igjen, og denne gangen få med meg alt av tilleggsmateriale som bøker og tegneserier. Jeg gjorde litt research og satte opp rekkefølgen. Etter å ha lest første boken og et par tegneserier var jeg klar til å begynne på det første spillet.

Nuvel. Jeg spilte vel omtrent i en times tid før jeg gikk lei og fant ut at dette gadd jeg rett og slett ikke. Jeg tok egentlig sikte på en full gjennomspilling av alle tre spillene hvor jeg gjorde alt som var mulig, men både det originale spillet og oppfølgeren har jeg spilt ca. fire ganger hver tidligere. Spillene tar også ganske mye tid, som jeg rett og slett ikke var villig til å sette av. Jeg hoppet derfor raskt videre til treeren, og spilte gjennom den. Det eneste jeg har igjen av Mass Effect-universet nå er halvannen bok, og så får vi se hva som dukker opp videre.

Ellers har jeg naturligvis begynt på The Witcher-serien, som jo var den opprinnelige grunnen til at jeg ville lese bøkene. Jeg er nå nesten halvveis i det første spillet, og toeren står for tur etterpå. Mellom jobb, bøker, husarbeid og en fantastisk samboer blir det ikke lagt ned ekstremt mye tid i det, men spillene løper da ikke fra meg heller. :-)

Et spillprosjekt som også står for tur er Borderlands 2. Jeg har spilt gjennom dette elleville, helsprøe spillet i alle fall to ganger tidligere sammen med min kompis Helge, men nå blir vi tre: Min bror Espen blir med på en gjennomspilling, og vi skal kose oss på høyeste vanskelighetsgrad. Jeg har ikke prøvd så mange kooperative flerspillerspill, men Borderlands 2 er definitivt det som i lengden har vært mest moro!

I forrige innlegg nevnte jeg at jeg ventet på at Far Cry 3 skulle komme på tilbud. Det trengte jeg ikke, for min venn Ingar gav det i gave til meg i anledning fullført mastergrad. Det er nå installert, og jeg har faktisk spilt bittelitt, så får vi se om jeg veksler mellom det og The Witcher eller om jeg fullfører dem hver for seg.

Annet

Stort annet er det ikke å nevne for tiden. Korpssesongen starter for min del om knappe to uker, det samme gjelder BSI Dans. Jeg runder derfor av her før jeg faller ut i digresjoner og anekdoter av tvilsom interesse for allmennheten.

Vi blogges!

Mitt liv – august 2013, del 1: En kontorrotte melder klar

Sommerferien nærmer seg slutten. Det gjør den i grunnen alltid – tiden går jo stadig framover – men la oss ikke bli pedantiske. Enkelte har ennå noen dager igjen, mens andre har allerede brettet opp ermene, spyttet og gnidd seg i hendene og skredet til verks.

Jeg er på generelt grunnlag imot spytting i hendene, men ellers er jeg en av sistnevnte: Jeg har fått meg jobb!

Jeg har som håpt og forventet – i praksis, noen formaliteter gjenstår – fått jobb som PhD-kandidat, eller doktorgradsstudent, eller hva man skal kalle det. I dag er min første dag på jobb i min første faste stilling i mitt liv, noe som absolutt er verdig et hurrarop. Idet jeg sitter her og tar et dypt pust for å inhalere lukten av mitt nye kontor, er det fremfor alt én følelse som melder seg:

Velkommen hjem.

Stø i gangen gikk jeg i morges rett til sjefen min – som jeg kjenner fra før og vet godt hvor sitter – og lurte på hvor jeg skulle gjøre av meg. Mitt nye kontor er skarve ti meter fra det lille masterkontoret hvor jeg begynte på mitt masterstudium. Jeg sitter 30 meter fra det store masterkontoret hvor jeg skrev masteroppgaven min. Jeg sitter en etasje under og 25 meter unna grupperommet hvor jeg fullførte masteroppgaven min. Jeg sitter en etasje over og 20 meter unna kantinen hvor jeg feiret og ble feiret etter endt mastereksamen, og hvor jeg dessuten har spist lunsj i fire år.

Sjefen min var foreleser i det første romfysikk-faget jeg hadde. Min doktorgradsveileder bærer en slående likhet, i både navn, utseende, atferd og kontor, til min masterveileder. Og jeg er sikker på at når kantinen åpner igjen, blir det thaimat tirsdag, onsdag og torsdag slik det alltid har vært.

På og ved kontorpulten min står akkurat det samme som har omgitt meg under masterstudiet, og som jeg stuet bort i et hjørne på masterkontoret før sommeren: To skjermer, en av dem i bredformat; en laptop, som er min egen; en stabel med bøker, for å heve laptopen til samme høyde som skjermene; et tastatur og en mus; en rableblokk, siden det alltid er greit å ha noe å rable på for å visualisere kompliserte tanker; et skrivebordslys, som generelt blir lite brukt; en partyhatt, fordi man aldri vet når man får bruk for partyhatt; en stasjonær PC, som generelt blir lite brukt fordi jeg er mer effektiv på laptopen min; og et pappfat med merkepenner, post-it-lapper, viskelær, trykkblyant, bly – og sannelig fant jeg ikke også vekslepengene fra vårens siste tur i kantinen.

Selv mine arbeidsoppgaver er slående like dem jeg hadde som masterstudent. Min doktorgradsveileder er veldig opptatt denne uken, og hadde knappe ti ord til meg i forbifarten: «Bare begynn å skrive en forskningsartikkel ut ifra masteroppgaven din.»

Snakker om en flying start.

Så her sitter jeg, litt usikker på hvordan jeg skal gripe an en arbeidsoppgave som jeg aldri har utført før, men som jeg likevel vet vil kjennes unektelig kjent så snart jeg kommer i gang. Det er i grunnen en merkelig følelse. Den er like merkelig som den er god – jeg trivdes tross alt som masterstudent.

Og på en måte er jeg ennå student. Jeg er ikke helt sikker på hva stillingen min kalles, men jeg tror ikke det er feil å kalle det doktorgradsstudent. Jeg må ta noen fag, jeg har en veileder akkurat som på masterstudiet, og mine arbeidsoppgaver kommer som nevnt til å være ganske like dem jeg hadde som masterstudent. Forskjellen er at det nå er litt mer seriøst, og at studielånet, som nå opphører og må betales tilbake, ikke hadde klart å ta igjen min nye inntekt om det så hadde tatt på seg sjumilsstøvler. Og godt er det.

Så her skal jeg sitte de neste tre årene, med studier som jobb og velkjente fjes som kollegaer. Sa jeg sitte? Heldigvis er det noe som er nytt. Utstyret er det samme, men selve kontorpulten er ny – og det er noe av det kuleste av alt:

That's right – jeg kan stå!

Fredagskos: Sologitar

Det er mye man kan gjøre med én gitar og ingenting annet. Hør bare her:

Sist jeg hørte et sologitar-arrangement av sistnevnte, var det fem peroner som spilte:

God fredag!

Fredagskos: Det varmeste stedet på jorden

Visste du at det finnes et sted på jorden hvor du faktisk kan steke speilegg på bakken? Helt sant, ikke noe lureri her.

Hvis lærestoff ikke er noe for deg på en fredag i ferien, så skal du få litt musikk i stedet – en indisk versjon av Swedish House Mafia sin Don't You Worry Child, servert av blant andre ThePianoGuys. God fredag!

Fredagskos: Push to add drama

Med nesten 50 millioner visninger er det en viss sjanse for at du har sett denne før. Men noen ting kan med fordel oppleves flere ganger. God fredag!

Fredagskos: Rumpehumor

Her er en ode til barndommens rumpehumor. God fredag!

Fredagskos: En hilsen fra Danmark

Det er fredag, og det er ferie – i alle fall for min del. Danmark kan by på 20 grader og strålende sol i en uke framover, jippi! Hvis du ikke er like heldig, har jeg funnet to videoer du kan trøste deg med. God fredag!

Fredagskos: E3 2013

Det er ingen hemmelighet at årets Electronic Entertainment Expo var noe skuffende, til tross for (eller kanskje på grunn av) både Xbox One og PlayStation 4. Ben "Yahtzee" Croshaw er en kar med litt for mye å si på litt for liten tid, men om man klarer å henge med gir han et fint (om enn grovt presentert) skråblikk på det meste av spill og spillkultur. Her er hans syn på årets E3. God fredag!

Mitt liv – juni 2013

Mitt forrige blogginnlegg om livet mitt var gjennomsyret av noe pessimisme. Høyst berettiget, vel å merke – jeg er da realist, ikke pessimist. Nå ser imidlertid ting mye lysere ut:

A'ight!

Studier? Jobb?

Fredag 24. mai leverte jeg endelig versjon av masteroppgaven min. Fredag 14. juni hadde jeg min mastereksamen. Jeg bestod med toppkarakter, noe jeg naturligvis er kjempefornøyd med og kjempestolt av! Jeg har dermed hatt sommerferie i en uke allerede, og nyter det fullt ut.

Dessverre kan jeg ikke ha fri veldig lenge før det begynner å skrante på pengebeholdningen, så jeg er naturligvis nødt til å få meg jobb til høsten. Jeg har søkt på en doktorgadsstilling på universitetet som jeg tror og håper på å få, med eventuell tilsetting 1. august. Får jeg den, så kommer jeg til å jobbe videre med mye det samme som jeg allerede har jobbet med i masteroppgaven. Jeg krysser fingre og håper på det beste!

Sommerferie

Endelig, endelig, kan jeg ta meg sommerferie. Med (forhåpentligvis) full jobb fra høsten kan jeg med god samvittighet ta meg fri frem til da. Det blir første sommer med helt fri siden jeg var 16, og sikkert siste sommer til jeg blir pensjonert eller noe.

Jeg har som nevnt hatt en uke fri allerede, og det skal bli enda en uke fri her hjemme. Deretter reiser Aina og jeg sammen med familien min (inkludert besteforeldre og onkel/tante med to fettere) til mulighetenes land – eller var det soloppgangens land? Hva er det de kaller Danmark nå for tiden?

Danmark er det, i alle fall. Familien har tradisjon for å reise til Danmark omtrent annethvert år, og bo på samme sted, og gjøre mye de samme tingene, og av en eller annen grunn er det bare superkoselig hver eneste gang. Vi gleder oss!

Etter vi kommer hjem fra Danmark reiser Aina og jeg til hytten til foreldrene til Aina i Sogn, for å hjelpe til med litt oppussing der i en ukes tid. Vi gleder oss til det også!

Spill

Med så mye fritid må det vel bli tid til en del spilling? Tid er det definitivt – men det er litt spilltørke hos meg i skrivende stund. Siden sist har jeg fullført Skyrim (ja, det går an!), og spilt gjennom Tomb Raider (som jeg til og med kom med kritikk av) og BioShock Infinite. Sistnevnte hadde en setting og historie verdig en god film – jeg skulle bare ønske de kunne hoppet over alle skytesekvensene. Jeg har også fullført Assassin's Creed 3, og skal ikke legge skjul på at jeg ble skuffet.

Jeg har også prøvd meg på The Book of Unwritten Tales og Miasmata, men jeg la begge to raskt ifra meg. Mulig fordi jeg ikke helt var i humør for sjangrene for tiden. Vi får se om jeg noensinne finner disse spillene frem igjen – de er uansett tatt av backloggen min og lagt på is. Jeg prøvde også DarkStar One, som jeg har hatt liggende i årevis uten å prøve det. Jeg parkerte spillet etter en halvtime – jeg er redd det bare er ett eneste spill som virkelig kan fikse romopera-kløen min.

Jeg venter fremdeles på at Steam skal komme med salg på Far Cry 3 og Metro: Last Light, men bort sett fra disse og et par mindre titler har jeg rett og slett spilt alle spillene jeg har ønsket å få med meg. Med få spill på listen min i skrivende stund bruker jeg heller tiden min på andre ting. Lese aviser, for eksempel. Må jo få med meg hva som har skjedd i verden mens jeg har levd i master-boblen min. Ellers har jeg planer om å lese mye bøker i sommer.

Bøker

Min nye Kindle Paperwhite lever i beste velgående. Det gjør også listen med bøker jeg vil lese. Først ut er Khaled Hosseinis The Kite Runner (Drageløperen) og A Thousand Splendid Suns (Tusen strålende soler). Disse begynner jeg sannsynligvis på i Danmark, om det blir noe dødtid der – det er nemlig mye lettere å ta med seg Kindle enn de bøkene jeg leser akkurat nå.

Jeg holder nemlig på med Don Rosas samlede verker, som jeg såvidt har nevnt tidligere. Dette er store bøker som leses med andakt, fortrinnsvis på et rent bord etter å ha vasket hendene. Med ni bind er det nok av lesestoff!

Etter å ha lest Khaled Hosseinis to romaner, kommer jeg sannsynligvis til å begynne på The Witcher-bøkene. Disse har jeg skrevet om før, og nytt nå er at roman nr. 2 får en offisiell engelsk oversettelse. Etter jeg har lest alle bøkene står begge spillene for tur, men det ligger ennå litt fram i tid.

Det var vel stort sett alt som rører seg i livet mitt for tiden. Da sier jeg god sommer – see you on the other side!

Fredagskos: Er din rød den samme som min rød?

YouTube-kanalen Vsauce har veldig mye bra. Uten videre krims-krams: God fredag!

Fredagskos: Allsidigheten til flygende dingser

Å si at fjernstyrte multirotorfarkoster har tatt av er en underdrivelse (og dessuten et utrolig dårlig ordspill). Fra hobby til industri – her er litt av hva det kan brukes til:

Spille musikk:

Drive med imponerende stang-akrobatikk:

Bygge hus:

Fly i formasjon:

Og sist, men absolutt ikke minst: Kjøre fantastiske sceneshow!

God fredag!

Assassin’s Creed 3: Mitt siste møte med serien?

Jeg fullførte nettopp Assassin’s Creed 3. Skjønt «fullførte» kan bli å strekke det litt langt – i alle fall etter mine standarder.

Spillene i serien har i grunnen vært midt i blinken for meg. Jeg liker spill med stor frihetsfølelse. Denne serien lar deg boltre deg i store landlige og urbane omgivelser, og ikke bare på gateplan. Nesten enhver vegg kan klatres på, og du kan fritt løpe rundt fra hustak til hustak, og i treeren også fra tre til tre.

Rammehistorien er grei nok. Storkonspiratorisk, ingenting veldig følelsesladd verken i innhold eller presentasjon. Figurene lider av akutt mangel på evne til å fremkalle følelser hos spilleren, kanskje bort sett fra Lucy, seriens eneste mål på varme og omtanke. (Spoiler for AC: Brotherhood) Dessverre ble hun drept midt i serien. Way to go, Ubisoft. Et spill med stor frihet trenger imidlertid ikke en god historie for å være underholdende, se bare på Just Cause 2.

Jeg har alltid likt å fullføre spill hundre prosent – en ekte komplettist. Denne (bare delvis irrasjonelle) trangen til å «fylle glasset helt opp uansett hvor tørst jeg er» virker like mye til irritasjon som glede. Det er greit i spill som er underholdende selv når du jakter på den siste prosenten. Et ankepunkt ved spillene i Assassin’s Creed-serien har imidlertid vært en uforholdsmessig stor andel av metaspill (meny-hinderløp for å tjene penger til å kjøpe noen prosent – ja faktisk) og meningsløse samleobjekter. Sideoppdragene har stort sett vært noe knyttet til historien, men nytt i treeren er at også disse gjøres totalt meningsløse. Der man i seriens tidlige spill fikk en begrunnelse for hvorfor man skulle knerte en person, og i alle fall fikk vite ved første anledning hvordan og hvorfor man skal, for eksempel, angripe fiendens fort, så er sideoppdragene nå totalt koblet fra historien. Jeg kom ganske langt ut i historien før jeg angrep mitt første fort, fordi spillet ikke hadde forklart 1) at jeg kunne angripe dem på dette punktet, 2) at jeg med fordel burde angripe dem på dette punktet, og 3) (narrativt sett) hvorfor jeg burde angripe dem. Fortene eksisterte rett og slett ikke i noen spillfigurs bevissthet.

Enda verre er det med meningsløse sideoppdrag spredt rundt om i byene og villmarken. Du løper bort til et ikon på kartet, trykker på «prateknappen», og fyren bukker og sier takk. Ikke engang en mellomsekvens. Nye ikon dukker opp på kartet, som du for eksempel skal drepe. Man kan snakke godt og lenge om at det sender ut dårlige signaler å drepe folk av ingen annen grunn enn at de har et grønt ikon over hodet sitt – selv de mest hjernedøde skytespillene gir deg minst én linje med dialog som «rettferdiggjør» handlingen. En annen oppdragstype er å leke postmann, hvor du skal levere brev til personene med grønne ikon over hodet. Levere brev! Jeg må le. Du forsøker å forhindre verdens undergang, og her skal du leke postmann. Det skjer ingenting nevneverdig når du har utført disse oppdragene, annet enn at du får en prosent eller to til mot den hellige tresifrede gralen.

Effekten av alt dette var at selv om jeg gikk for 100 % i starten av treeren (da jeg ennå var ung og håpefull), kunne jeg rett og slett ikke brydd meg mindre fra halvveis ut i spillet. Andre faktorer spilte nok også inn, som en veldig usammenhengende historie (jeg følte jeg hadde gått glipp av noe mellom hver eneste mellomsekvens) fullt av plotthull, dei ex machina og meningsløse virkemidler. Jeg brydde meg ikke engang lenger om å utforske kartet (en veldig reel gevinst) ved å klatre opp til utsiktspunkter (en underholdende handling og et kjennemerke ved spillserien). Jeg ville bare løpe til slutten av historien (som kun var hakket mindre antiklimatisk enn den til Mass Effect 3 i kraft av mye lavere forventninger) og bli ferdig med spillet.

Trenden i Assassin’s Creed-spillene har vært økende grad av metaspill samt større og flere meningsløse samleoppdrag med null påvirkning på historien. Dette er grunnen til at Assassin’s Creed 3 sannsynligvis blir mitt siste møte med serien. Hovedgrunnen, i alle fall – at menysystemet er håpløst å bruke med tastatur og mus er en annen ting jeg kommer på i farten. Om de noensinne går vekk fra å vilkårlig teipe sammen tre ulike spill uten sammenheng på den måten de gjør nå, så skal jeg heller revurdere det.

Fredagskos: How it should have ended

Til alle dere som ennå ikke er klar over YouTube-kanalen How It Should Have Ended, nå er det på tide! Tittelen forklarer det meste – her er noen av mine favoritter. God fredag!

Fredagskos: Da Fluffy møtte Hollywood

Visste du at Gabriel Iglesias har spilt i en Hollywood-film? Her er historien. God fredag!

A killer is born: Om ludonarrativ dissonans i Tomb Raider

Denne teksten inneholder mindre spoilere om hendelser og generell tematikk i Tomb Raider. Neppe noe du ikke visste fra før om du har sett en trailer eller to.

Den etter hvert fyldige Tomb Raider-serien handler om arkeologen og eventyreren Lara Croft, som best kan beskrives som en kvinnelig, britisk Indiana Jones. Det nyeste Tomb Raider-spillet spoler tilbake tiden for å vise opprinnelseshistorien til Lara Croft. I introsekvensen ser vi en uskyldig arkeologjente sammen med venner og kjente på vei mot eventyr og berømmelse. Ting går ikke helt riktig vei, og det første hun gjør i spillet er å sette fyr på seg selv, falle flere meter ned på en metallpinn i bakken og brutalt trekke den ut fra siden sin. Det er emosjonelt bygget opp, med god effektbruk for å få fram budskapet: Dette gjør Lara Croft like vondt psykisk som fysisk.

I slutten av spillet er bunnlinjen «a survivor is born». Og det kunne fungert. Hun er på alle måter blitt en mer hardfør og erfaren Lara Croft. Men hun er også blitt en kaldblodig, psykopatisk morder.

Frem til hennes første drap er spillet ganske gjennomført emosjonelt. Påkjenningene og kampen en forvirret og redd jente møter for å overleve i en ukjent og farlig setting er godt fremstilt. Laras første drap (i selvforsvar) er også relativt godt fremstilt, med den psykiske påkjennelsen det medfører. Men ikke lenge etterpå slakter hun ned kanonføde på samlebånd. Senere i spillet, når omstendighetene blir stadig mer desperate, begynner Lara å skrike tilbake til fiendene. Først at hun aldri vil gi opp, og senere utsagn i retning av at ingen kommer til å unnslippe hennes vrede. Fiender blir brutalt slaktet i nærkamp med alt fra øks i hals og hode til regelrett henrettelse på kloss hold med pistol, hagle og maskingevær. Drapsanimasjonene er brutalt fremstilt, som i de fleste lignende spill til dags dato, og det er vanskelig å ikke se på Lara Croft som en psykopatisk henrettelsesmaskin.

Kansje det er realistisk. Settingen er i høyeste grad «drep eller bli drept», og hun gjør det hun må for å overleve. Påkjenningene hun må gjennom skrur nok radikalt om på noen brytere i hodet til hvem som helst. Likevel føles ganske mye av spillet mer eller mindre off.

Det er ikke ofte jeg opplever den ekstreme avstanden mellom historie og handlinger i spill – såkalt ludonarrativ dissonans – som forstyrrende eller ødeleggende for spillopplevelsen. Det er ganske vanlig i spill nå til dags, fra Uncharted til Batman og Dead Space, og trenger ikke å være et stort problem. Et spill må bare følge sin egen logikk. Tomb Raider begynner troverdig og emosjonelt. Etter hvert forsvinner troverdigheten på grunn av den sterke ludonarrative dissonansen, og følgelig forsvinner hele den emosjonelle brodden.

Det emosjonelle er også knyttet opp mot Laras stadige fysiske påkjenninger. Dessverre er spillets tempo til tider for heseblesende: Alt eksploderer rundt henne, hun blir kastet hit og dit, sklir og faller ned meter på meter, gang på gang. Noen knall og fall sender henne på en historiestyrt jakt etter førstehjep, men hun opplever imidlertid minst like ille påkjenninger senere. Når hun likevel bare holder seg i siden de neste tre metrene hun går, så er den emosjonelle effekten borte, og man føler seg litt lurt.

Tomb Raider er tvers igjennom et underholdende spill, og gjør mye riktig gjennom det hele. Det begynner lovende, og jeg er bare skuffet fordi det ikke holder hva det lover – det faller sammen relativt tidlig under vekten av sin egen inkonsekventhet. Historien handler om tap, overlevelse og å vokse. Som spill handler det om å drepe fiender på vei til neste knall og fall. Tomb Raider er et spill som lever av historien, og spillmekanikken bygger i liten grad opp under historien.

Men når alt kommer til alt – målet var å fortelle hvordan Lara Croft gikk fra en uskyldig jente til å bli den Lara Croft vi kjenner fra de andre spillene, og man må jo kunne si job well done: Intet levende vesen som står mellom henne og neste ruin blir ofret stort mer enn bly og kruttrøyk.

Fredagskos: Verdens mest avanserte brettspill

Har du hørt om Risky Settler Knights & Allies of the Lords of Dominion of Earth (Pandemic edition)? Ikke? Kryss fingrene for at du aldri får stifte bekjentskap med det…

God fredag!

Fredagskos: Takk for din innsats i verdens største eksperiment!

Nå er det bare én uke til innlevering av masteroppgaven. Da er det godt å kunne ta et steg tilbake og få perspektiv på ting. Takk for din innsats i verdens største, ukontrollerte eksperiment!

Ja, og gratulerer med dagen og slikt da.

Fredagskos: Indiske bankranere?

Har du hørt om indiske bankranere? Det har ikke Gabriel Iglesias. God fredag!

Fredagskos: Fluffy i Midtøsten

Igjen er det såkalt «fredag», og selv om ordet mangler fornuftig innhold for oss som skal levere master om et par uker, så skal du få noe ekstra å kose deg med: Gabriel Iglesias har vært i Saudi-Arabia, og det ble litt av en opplevelse for ham. God fredag!

«Jeg liker følelsen av en ekte bok»

«Jeg liker følelsen av en ekte bok, jeg.» En ganske vanlig kommentar når jeg prøver å introdusere lesehester for e-boklesere. Når tonefallet ikke er nedlatende eller avvisende, så er det bekymret. Kommer e-bøker en gang til å overta verden? Vil vi noensinne måtte ta et hjerteskjærende og tårevått farvel med det cellulosebaserte formatet? Ikke med det første, i alle fall. Men jeg tror du går glipp av noe ved å utelukke alt annet enn papir. La meg forklare:

Hva er en bok?

Hva er det viktigste med en bok? Jeg, og mange med meg, vil si innholdet. Ikke at presentasjonen er uvesentlig. Jeg kunne aldri lest bøker på en PC-skjerm – det hadde gjort vondt i hodet og øynene etter et halvt kapittel. Men skjermen på en e-bokleser – la oss kalle dem lesebrett – er i prinsippet identisk med en bokside. Jeg skal ikke bli for teknisk nå, men der mobiltelefoner og nettbrett (som iPad) har en skjerm hvor lyset kommer bakenifra og som gjør det vanskeligere å lese jo bedre lys du leser i (tenk mobil i solen), er lesebrett akkurat som en bokside: Har du ikke leselys, ser du ingenting. I sollys er det fantastisk å lese på et lesebrett – akkurat som en bok.

Ta gjerne en titt på bildene på denne siden, så ser du raskt forskjellen mellom «vanlige» skjermer, lesebrett og vanlig papir. Lesebrett er helt klart likt vanlig papir, og har ingenting å gjøre med «vanlige» skjermer.

Men la oss vende tilbake til spørsmålet: Hva er det viktigste med en bok? Innholdet er helt likt enten du skyver papir eller trykker på knapper for å komme deg framover. Mange hevder de liker, eller kanskje til og med trenger følelsen av å bla i en bok. Dette er naturligvis like mye tull som at man trenger varm middag eller noe snacks til filmen. Det er slik mange av oss er lært opp. Men alt er en vanesak. Gammel vane er vond å vende, men jeg tror de fleste lett vil kunne bli vant til lesebrett.

Å lese – enklest mulig

Det viktigste er nemlig dette: Bokens ytre form og funksjon – papir eller lesebrett, bla eller trykke – må ikke komme i veien for opplevelsen. Eller motsatt: Alt som klarer å få forfatterens ord foran deg på en bedre måte i et format som gjør det lettere å lese, er en God Ting™. Det må jo alle være enige i. Vi fortsetter:

Første steg er å få tak i boken. Å kjøpe en bok på for eksempel Kindle (Amazons lesebrett) er raskere, enklere og ofte billigere enn å gå i butikken. Hva sa du? Ingenting kan erstatte det å gå gjennom en butikk i jakt på ny, spennende litteratur? For noe tull. Amazon har så velfungerende og lettbrukt system for å vise deg ny litteratur du kan være interessert i, at det knapt skulle vært mulig. De ønsker å vise deg de mest relevante bøkene for deg for å øke sannsynligheten for salg, og det kommer definitivt deg til gode også. Og alle de millioner av bøkene som finnes der kan du få tilsendt et kapittel eller to fra, helt gratis og uforpliktende, med ett lite klikk. Men i en bokbutikk? Du står ikke der og leser de to første kapitlene for å se om det er noe for deg.

Nevnte jeg alle de hundretusener av gamle bøker – De tre musketerer, Tom Sawyer, Shakespeare, Dickens – som er helt gratis i elektronisk form?

Shoppingrunden er over, og nå har du mange bøker – enten i papir eller på lesebrett. Neste steg er da å ha tilgang til dem når du vil. Av naturlige årsaker vinner lesebrettet her – du kan ha hundrevis av bøker på plass samtidig, titusenvis i «bokbanken» som står klare til å overføres med et par klikk. Hvis du elsker bøker, så må du vel elske å ha dem med deg?

En renere leseopplevelse

Du har funnet en bok du skal lese. Da kommer det største spørsmålet av alle: Hva gir den beste leseropplevelsen? Å holde en bok er en spesiell følelse, absolutt, og noe en fint kan savne. Men jeg tror du vil bli overrasket over hvor god selve leseopplevelsen er på et lesebrett. Jeg synes det gir et «renere» forhold til teksten. La meg forklare:

Å bla om er alltid helt likt, uansett bok, og lettere enn å bla i en bok. (Er det én ting lesebrett-produsenter sørger for, så er det at det er lett og behagelig å bla til neste side.) Du kan lese i varm sommervind uten å bruke halve hjernen på å holde sidene på plass og irritere deg over dette. «Sidene» ser like ut uansett bok, det er ingen forskjeller i papirtype. Det er ikke noe omslag som blir krøllete. Den er lettere å holde – du trenger ikke å holde siden åpen, eller å underbevisst legge merke til at sidene er bøyde. Ikke er lesebrettet tyngre enn en bok heller. Liker du å lese når du går, eller på en humpete busstur? Du kan enkelt justere opp skriftstørrelsen slik at det hele tiden er lett lesbart der du er. Kom du over noe interessant, og vil ha et bokmerke der? Glem permanente «griseører» i boken – på et lesebrett kan du lage og fjerne bokmerker så mye du vil. Skal du legge boken fra deg? Slå av lesebrettet – du er tilbake på samme sted når du slår det på igjen, eller bytter mellom bøker. Ikke at du trenger å slå det av – det bruker bare strøm når du bytter side, og batteriet varer i ukevis. Vil du dele eller ta vare på et sitat fra boken, eller slå opp et ord du ikke skjønte? Da trenger du ikke lenger å hente laptopen eller nettbrettet. (Neida, slapp av, det er ikke Facebook på lesebrett.)

Konklusjon

For meg – og kanskje for deg, om du prøver – gir lesebrett en enklere, «renere» og mindre distraherende leseopplevelse. Det å eie en bok, å vise den frem i hyllen og å ta på den er en spesiell følelse. Men for meg handler bøker om en god leseopplevelse. Prøv et lesebrett for en ukes tid. Les et par bøker. Det kan godt hende du finner ut at det gir deg mer enn det tar.

Du liker følelsen av en ekte bok?

Jeg liker følelsen av hundre bøker.

Fredagskos: Imponerende gitarspill

Det er fredag igjen! Ikke at det beyr mye når man snart skal levere masteroppgave. Men kanskje det betyr mer for deg, så værsågod – her får du ett stykk meget imponerende gitarspill, pluss en video til for alle dere Imogen Heap-fans. God fredag!

Instapaper for eksperter: Konfigurering av tekstmotoren

Jeg har allerede fortalt deg hvordan du kan bedre opplevelsen av å lese lange tekster på nett med Instapaper, og hvordan du enkelt (etter et engangoppsett) kan overføre leselisten din til Kindle med best mulig sluttresultat. Det er helt greit om du velger å gi deg nå – dette er mer for spesielt interesserte: Jeg skal fortelle deg hvordan du kan sørge for at Instapaper plukker opp riktig brødtekst, tittel, forfatter osv. på dine favorittsider.

Her er det dessverre ingen vei utenom: Du må ha grunnleggende kjennskap til HTML-kode. Dette innebærer å kjenne til hva tags er (for eksempel <body>, <div>, <p>, <span>), samt deres attributter (for eksempel class, id, href, src).

Er du klar? Da setter vi i gang.

XPath

Jobben gjøres på instapaper.com/bodytext. Her skriver du inn adressen til en artikkel (ikke til hovedsiden), og trykker på Configure. Sidetittelen (til hovedsiden) skal komme opp automatisk, rett den hvis den er feil. Tekstboksen er mest sannsynlig tom (hvis ikke er det noen som allerede har konfigurert siden, men du må gjerne gjøre hensiktsmessige endringer). Trykk gjerne allerede nå på Preview for å se hva du har å rette på.

Til høyre for tekstboksen står litt om hva du skal gjøre. For å fortelle Instapaper hva tittelen er, skal du i tekstboksen skrive title: [XPath], hvor [XPath] er et XPath-uttrykk. XPath er et relativt enkelt språk for å finne objekter (f.eks. HTML-tags, generelt kalles dette nodes i denne sammenhengen) i XML-dokumenter (slik som det meste av HTML). Et XPath-uttrykk kan returnere én enkelt node dersom bare én passer med det du skriver, eller et helt sett med noder (nodeset) dersom flere treff passer. Da tror jeg generelt Instapaper vil bruke den første av treffene i nodesettet.

Det finnes flere korte og greie introduksjoner til XPath, slik som denne fra W3Schools og denne fra O'Reilly. Jeg skal ta det helt grunnleggende du trenger her.

XPath er litt som en utvidet versjon av å skrive inn sti- og filnavn til filer på PC-en din, eller i adressefeltet på nettleseren. Hvis du vil begynne å velge noe helt fra «toppen av», begynner du med én skråstrek. I HTML vil <html> alltid være toppnivå-taggen, så om du skal finne (alle) div-tags som befinner seg i (alle) body-tags som befinner seg i (alle) html-tags, så skriver du /html/body/div.

Det er imidlertid litt kronglete å alltid skrive seg nedover fra toppen, så du kan i stedet begynne med to skråstreker: Skriver du //div vil dette matche alle div-tags i hele dokumentet. (Og siden div-tags kun finnes i den ene body-taggen, som kun finnes i den ene html-taggen, så vil dette gi samme resultat som over.)

Vi trenger én ting til for å kunne velge spesifikke elementer fra en side. Hvis all artikkelteksten for eksempel befinner seg i en div-tag med id-en 'body-text', så blir XPath-uttrykket for å finne denne //div[@id='body-text']. Om tittelen finnes i en h1-tag med class-en 'article_title' blir XPath-uttrykket //h1[@class='article_title']. Merk at disse uttrykkene vil matche alle tags som passer, og Instapaper vil bruke den første av dem. Ofte er det imidlertid bare én som matcher.

For å bruke dette i Instapaper-sammenheng følger du altså instruksene til høyre for tekstboksen. For å definere tittelen skriver du for eksempel title: //h1[@class='article_title']. Hopp til ny linje for å legge til flere uttrykk. Instapaper har også noen utvidete muligheter som er veldig praktiske. En endring som ofte er veldig lur å gjøre, er å fjerne sitatbokser (med sitater fra artikkelen) som ofte er spredd ut gjennom artikkelteksten. Når disse plukkes opp av Instapaper vil de oftest dukke opp som en del av teksten, og du vil få det som ser ut som mindre avsnitt som er tatt helt ut av sammenhengen. For å fjerne dette kan man for eksempel bruke Instapapers strip_id_or_class:. Denne etterfølges av en tekststreng som angir en class eller id du vil fjerne helt. Hvis alle slike sitatbokser for eksempel er en span-tag med classen 'pullquote', så skriver du strip_id_or_class: pullquote. Og vips, så er alle elementer som har den classen borte vekk. Alternativt kan du bruke Instapapers strip:, hvor du må skrive et fullt XPath-uttrykk etterpå, som i denne sammenhengen blir //span[@class='pullquote'].

Om du får problemer med XPath, sjekk slurvefeil som å glemme skråstreker på begynnelsen, krøllalfa foran attributtnavn og så videre. Jeg har bommet på dette flere ganger selv.

To fine hjelpeverktøy

Jeg tror jeg lar det ligge der. Man kan gjøre veldig mye mer utav det, men alt kan man lese seg til på nett. Det er imidlertid nyttig å ha en enkel måte for å finne de HTML-taggene du er ute etter, slik at du vet hva du skal skrive i XPath. Jeg anbefaler på det varmeste Firebug for Firefox. Chrome trenger ingen tillegg, og fungerer på samme måte: Trykk F12 i nettleseren. Da får du opp koden, samt en knapp (musepeker over firkant i Firebug, forstørrelsesglass i Chrome) du kan trykke på, og deretter kan du trykke direkte på f.eks. overskriften til artikkelen for å hoppe til denne i kodevisningen.

Et annet verktøy som er ekstremt nyttig når man lærer seg XPath, er å kunne sjekke om du faktisk skriver det riktig (eller om det er Instapaper som gjør feil). Jeg anbefaler FirePath for Firefox (Chrome-brukere må pent finne noe tilsvarende selv), som integrerer seg fint i Firebug. Alternativt kan du bruke Xpath Checker, som gjør at du kan høyreklikke i en side, velge View XPath, og skrive inn XPath-uttrykkene øverst for å se hva som kommer fram. Dette kan hjelpe deg godt på vei – jeg skjønte slett ikke hvorfor tittelen på en side jeg jobbet på aldri kom fram i Instapaper, og fant med dette verktøyet ut at tittelen ikke var første treff, som i stedet var tomt/mellomrom. Det var altså et fungerende XPath-uttrykk, men ikke begrensende nok. Man kan også avdekke problemer med Instapaper: Jeg laget en konfigurasjon for Gamereactor.no, og av en eller annen grunn fjernet Instapaper alle lenker i hovedteksten som hadde identisk tekst med tittelen på artikkelen. Jeg omgikk dette problemet på en annen måte, men det var greit å sjekke at XPath-uttrykket mitt var riktig.

Oppsummering

Du har nå (med mindre du har hoppet rett til oppsummeringen, din snik) lært å konfigurere Instapapers tekstmotor ved hjelp av XPath. Dette er for spesielt interesserte (skyldig!) som vil gjøre verden bedre for seg selv og andre Instapaper-brukere. Da gjenstår det bare å ønske deg en god leseopplevelse, og ikke nøl med å spørre om du lurer på noe!

Instapaper for viderekomne: Over til Kindle og andre lesebrett

I går fortalte jeg om hvordan du kan bruke Instapaper til å lese lange tekster i nettleseren på en mye mer behagelig måte enn hva selve nettsiden makter å presentere. Men når det kommer til behagelig leseropplevelse, så er det lite som slår lesebrett. Nei, ikke nettbrett, selv om det er bedre en PC-skjerm. Jeg snakker om Kindle og lignende; skjermer med elektronisk blekk.

Det er ulike metoder for å overføre artiklene du har lagret hos Instapaper til Kindle. Alle de gode veiene går gjennom et program som heter Calibre. Dette er et enkelt, men kraftig og innholdsrikt program for alt som har med e-bøker å gjøre, enten det er å organisere biblioteket ditt, konvertere mellom formater eller (som vi skal gjøre her) å automatisk hente ned nyheter fra ulike kilder. Etter å ha installert og konfigurert Calibre er arbeidsflyten rask og enkel, så dette er ikke noe å være redd for.

Installere og konfigurere Calibre

Calbre lastes ned fra denne siden, og selve installasjonen byr ikke på noen overraskelser. Når programmet starter opp for første gang vil du få opp noen valg. Første skjerm med språk og plassering av bibliotek kan du bare la forbigå i stillhet, mens på andre skjerm velger du lesebrettet du har. Om du velger en Kindle får du også opp en tredje skjerm etter dette, som du må fylle inn om du vil sende e-bøker og nyheter via Wi-Fi til Kindle (du kan uansett alltid bruke USB-kabel, så du må ikke fylle ut noe her). Husk i så fall å skrive inn @free.kindle.com-adressen, slik at du ikke ender opp med dyre leveranser over 3G. Resten av denne skjermen klarer du sikkert – husk å trykke på «Test email» til slutt for å se at alt gikk greit for seg. (Om du bruker Gmail med to-stegs verifisering, husk at du må opprette et programspesifikt passord.)

Du skal nå befinne deg inne i Calibre. La oss sette opp automatisk henting av artikler fra Instapaper: Klikk på «Fetch news». Søk etter «Instapaper», og klikk på den. Skriv inn brukernavn og passord. Hak av for «Schedule for download», og velg «Every 1000 days» eller lignende (jeg skal forklare dette senere). Trykk «Save».

Wi-Fi eller USB

Nå trenger du å ta stilling til om du vil ha ting levert via USB-kabel eller Wi-Fi. Om du kobler til via USB, vil Calibre automatisk overføre nyhetene til Kindle. Om du ikke vil at Calibre skal sende artiklene automatisk via e-post (og du skrev inn e-postdetaljer under første start av programmet), så må du inn på «Preferences» > «Sharing books by email» og hake vekk «Auto send». Den er dessverre ikke intelligent nok til å ikke sende via e-post om du har den koblet til via USB (du vil da få den to ganger).

All right, nå er engangsjobben gjort! Du har nå to måter å hente nyheter til Kindlen på, med litt ulikt resultat:

Alternativ 1: Bruker Kindles nyhetsfunksjon

Koble Kindlen til USB eller Wi-Fi. I Calibre, klikk på pilen til høyre for «Fetch news» og velg «Download all scheduled news sources». Vent til den er ferdig (se nede til høyre). Det var alt! (Dette var grunnen til at du måtte hake av for «Schedule for Download» tidligere – hvis ikke hadde ingenting skjedd her. Jeg ønsker derimot kun å laste ned når jeg selv velger det, derav 1000 dager.)

På denne måten vil artiklene komme inn på Kindle via Kindles «avis-funksjon», eller hva man skal kalle det. Det fungerer litt ulikt på de ulike Kindlene, så prøv gjerne og se om det er noe for deg. Tips: I Calibre, velg «Preferences» > «Behaviour» og hak av for « Delete news from library […]». Da slipper du å slette Instapaper-nyhetene fra Calibre manuelt hver gang de er sendt til Kindle.

Alternativ 2: Vanlig e-bok

Når du går inn på Instapaper-listen din, kan du velge å klikke på «ePub» nederst til høyre. Last ned filen, dra den inn i Calibre og send til Kindlen din, enten ved å koble til via USB og klikke på «Send to device», eller ved å klikke på «Connect/share» > «Email to […]». Vips ferdig! (Du får sannsynlgivis opp forespørsel om å konvertere formatet automatisk – svar «ja» her.)

På denne måten vil du få en «vanlig» e-bok på Kindlen din, med kapitler ved de ulike artiklene. På denne måten kan du for eksempel bruke Kindle Paperwhites funksjon for å se hvor lang tid du vil bruke på å lese ferdig artikkelen eller boken/nyhetslisten (som av en eller annen grunn ikke fungerer med «avis-formatet»). Merk imidlertid at alle bilder vil forsvinne med denne metoden.

Prosedyren kan gjøres bittelitt raskere ved å lagre instapaper.com/epub som et bokmerke. Da startes automatisk nedlasting av nyhetslisten din når du klikker på det.

En liten merknad

Når du har lest artikler, må du selv arkivere eller slette dem i Instapaper. Alle artikler i leselisten din vil lastes ned hver gang du gjør prosedyren over. Dette er egentlig smart, for hvis du ikke leser alt og så legger til flere artikler, så vil du gjerne ha de «gamle» uleste med på neste overføring også.

Måten du ikke skal gjøre det på

På Instapapers side kan man også trykke på «Kindle» ved siden av «ePub». Da laster du ned en .mobi-fil i stedet for en .epub-fil. Nå er .mobi-filer støttet av Kindle, og .epub-filer er ikke, så det kan virke litt rart at jeg anbefaler å gjøre det litt bakvendt. Men om du laster ned .mobi-filen og legger den direkte på Kindle (prøv gjerne), så ser du at formateringen på teksten er relativt bak mål: Her finnes ingen mellomrom mellom avsnitt eller overskrifter av noe som helst slag, og følgelig blir det fryktelig tungt å lese. Litt mot sin hensikt, kan du si!

Oppsummering

Om du har fulgt instruksene har du nå installert og konfigurert Calibre, og overføring av nyheter til Kindle skal nå bare ta noen klikk.

Stay tuned – i morgen forteller jeg hvordan du kan rette opp feil i hvordan Instapaper plukker opp tekst.

Instapaper for nybegynnere: Å lese lange tekster på nett

Innimellom – egentlig ganske ofte – har jeg behov for å lese lange tekster på nett, uten at nettsiden (i form av skrifttype, farger og generelt rot) er tilrettelagt for det. Like ofte har jeg ønske om å flytte denne teksten over på Kindle for å lese den der – lange tekster er jo tross alt Kindlens raison d'être. (Men ikke gå om du ikke har Kindle – det skal jeg ikke snakke mer om før i neste innlegg.)

Det finnes mange tjenester som gjør det lettere å lese lange tekster på nett, ved å hente ut bare tittel, artikkeltekst osv. og presentere det med en lesevennlig (og ofte valgbar) bakgrunnsfarge, skrifttype osv. Det finnes også mange tjenester som lar deg sende artikler til Kindle. Det finnes veldig få som gjør begge disse og samtidig gir deg kontroll over hva den plukker opp av tekst og hva den kaster vekk (for det er slett ikke alltid de treffer så godt, disse tjenestene).

Med det har vi hentet fram tre ulike behov, og jeg skal tilfeldigvis gi deg tre raske og greie blogginnlegg i dag og de neste to dagene: Dette innlegget skal handle om hvordan man bruker Instapaper til å lese tekst i nettleseren. Det neste skal handle om hvordan du kan sende artiklene dine til Kindle med best mulig sluttresultat. Det siste skal handle om hvordan du kan «lære» Instapaper hva som er riktig og galt når den velger innhold til tekstvisningen (og til Kindle).

La meg bare først vise hva jeg har vært igjennom av alternativer, og så forklare – helt enkelt og greit – hvordan du bruker Instapaper. Helt til sist kommer en liten bonus som gjør tekstvisningen til Instapaper mye lekrere.

Alternativene til Instapaper

Det er tre tjenester jeg har brukt for å lese artikler i mer vennligsinnet format: Pocket (tidligere Read it Later), Readability og Instapaper. Alle har apps for Android og iOS. De har ulik grad av andre funksjoner, som kobling mot sosiale medier, men det betyr lite for min del. Alle tre har mulighet, både i nettleseren og i appene, for å endre på bakgrunnsfarge, skriftstørrelse, marger, osv.

Hva nettleseren angår, så er Pocket og Readability plug-ins i Firefox, mens Instapaper enkelt og greit er en såkalt «bookmarklet»: Et bokmerke som du trykker på for å sende siden du er på til Instapaper, eller å vise den i Instapapers tekstvisning.

Du kan prøve forskjellene selv: Her er en artikkel fra Gamer.no med bilder, som du kan åpne i:

• Pocket
• Readability
• Instapaper

Hovedgrunnen til at jeg har falt for Instapaper er at ting både ser bra ut og fungerer bra på Kindle. Mer om dette i innlegg 2 i morgen. Du kan også merke deg at Instapaper akkurat her også tok med litt rusk i topp, for eksempel det som har å gjøre med «Spillsamling». Dette går an å gjøre noe med nenlunde permanent for et gitt nettsted (og er vanskelig/umulig i Pocket og Readability). Mer om dette i innlegg nr. 3 i overimorgen.

Hvordan bruke Instapaper

Dette er superlett! Dra disse to lenkene til bokmerkelinjen din:

• Read Later
• Instapaper Text

Når du er på en side du vil sende til Instapaper eller lese i tekstvisning akkurat nå, så bare klikker du på dem i bokmerkelinjen din. Det første bokmerket vil legge til artikkelen i leselisten din hos Instapaper (hvor du bl.a. kan sende alle artiklene i listen til Kindle). For dette må du registrere deg (gratis). Det andre bokmerket vil gi deg tekstvisningen her og nå, og krever ingen registrering.

Bonus

Jeg skal ærlig innrømme at det mørke temaet til Readability (du må sannsynligvis skifte til det selv) fremstår som den lekreste løsningen for meg. Imidlertid liker jeg veldig godt Instapapers «dimming» av bildene, slik at de ikke forstyrrer leseopplevelsen, men at man kan holde musepekeren over dem og se dem slik de egentlig er. Dessuten liker jeg Instapaper best fordi, du vet, Kindle, og jeg ønsker ikke å bruke flere tjenester om hverandre. Jeg liker ikke kompromisser, så jeg har laget et såkalt userscript som gjør det mørke temaet til Instapaper mye mer likt det mørke temaet til Readability.

I Firefox: Installer utvidelsen Greasemonkey. Gå til siden for skriptet mitt, og trykk på Install. Vips!

I Chrome: Gå til siden for skriptet mitt. Klikk på Install. Den vil sannsynligvis si at den ikke kan installere fra denne siden. Filen skal likevel ha blitt lagret der du vanligvis laster ned ting til. Alternativt kan du høyreklikke på Install og velge «Save link as…». Skriv chrome://extensions i adressefeltet (eller klikk deg dit i menyene) og dra skriptfilen inn i vinduet. Vips!

Merk at du fremdeles må velge det mørke Instapaper-temaet dersom det ikke er aktivt. Den skal imidlertid huske det til neste gang du bruker Instapaper.

Det var alt for i dag. Kom igjen i morgen for å vite hvordan du best kan sende artikler til Kindle via Instapaper!

Fredagskos: Alle elsker dyr

Alle elsker dyr. Mennesker er også dyr, og mennesker som etterligner andre dyr må jo da være gull. Jeg ler i alle fall så jeg griner – god fredag!

Fredagskos: En hilsen fra Wien

Jeg er som tidligere nevnt i Wien akkurat nå, og Østerrike ligger midt mellom Tyskland og Italia. Og da passer det godt med disse to videoene: En stilig, ny musikkvideo fra ThePianoGuys med tittelen Berlin, og en annen video som enkelt og underholdende forklarer de noe kompliserte omstendighetene rundt Vatikanstaten. God fredag!

Mitt liv – april 2013

«Mitt skip er lastet med», sa vi på barneskolen. Jeg lengter litt tilbake dit nå. Mitt skip er nemlig lastet ganske fullt for tiden.

Mens jeg skriver (og publiserer) dette, befinner jeg meg i Wien. Jeg er her på generalforsamlingen til European Geosciences Union (EGU) sammen med sikkert rundt 10 000 andre vitenskapsfolk fra hele verden (hovedsakelig Europa), og innimellom alle foredragene finner jeg litt tid til å skrive blogginnlegg. På hjemmebane går det nemlig stort sett i masteroppgave hele dagen.

Studier

Så da kan jeg jo begynne der – hvilket jeg egentlig gjorde allerede i første avsnitt. Masteroppgaven min skal leveres inn aller senest 1. juni, men målet mitt er midten av mai – nærmere bestemt 16. mai. Bare tiden vil vise om det er et fornuftig mål. Jeg har analysert meg nesten ferdig på det jeg skal prøve å finne svar på, og har en del lesing, konkludering og skriving igjen, så jobbing og lange dager kommer nok til å dominere min hverdag frem til innlevering. Jeg er egentlig litt usikker på hva mer det har hensikt å si her. Ting Tar Tid™, rett og slett.

Dansing

Ja, dansing. Jeg skulle skrive om det tidligere, men du vet, prioriteringer. Dansing er uten tvil den enkelttingen som tar mest tid utenom studier dette semesteret – 10 timer uken med alle kurs og egentrening, pluss evt. ut og danse salsa på Verftet på torsdager og swing på Scotsman på fredager. Dansing er også min hovedform for trening for tiden. Og jeg storkoser meg! Jeg (og Aina) har begynt på dansekurs i regi av BSI Dans. (Det var faktisk jeg som tok initiativet!) Jeg går på cubansk salsa, boogie woogie swing og west coast swing, og Aina går på cubansk salsa, west coast swing og standard/latin (vals, tango, quickstep, slowfox, jive, etc.).

Jeg har aldri danset før vi begynte på kurset i januar, og har egentlig tenkt at jeg ikke kom til å like det noe særlig, men stort mer feil har jeg vel knapt tatt. Dansing er supermoro, kjempesosialt og alle andre positive ord med barnslige forsterkende begrep foran. Spesielt når man finner ut at man faktisk er ganske flink. Skryt fra instruktører, dansepartnere og mer erfarne dansere er alltid kjekt, og motiverer sterkt til videre innsats!

Korps

Siden forrige personlig relaterte oppdatering har jeg og resten av Alvøens musikkforening stilt i NM for janitsjarkorps i Trondheim, hvor resultatet ble upåklagelig: 3. plass i 1. divisjon er det høyeste vi noensinne har oppnådd, og det er offisielt bare tolv korps i Norge som er bedre enn oss. Det er imponerende med tanke på den store mengden korps i Norge! Ellers blir det konserter både i april og i juni, og tradisjonelt opplegg i hovedprosesjonen i Bergen 17. mai.

Også verdt å nevne er at jeg har sagt ja til å sitte i styret i AMF. Jeg velges (sannsynligvis, det pleier ikke akkurat å være kamp om plassene) inn på årsmøtet i neste uke, og har naturligvis satt som forbehold å ikke begynne før etter masteren er innlevert.

Spill

Tross alt finner jeg tid til noe spilling innimellom. Det er godt å ha en alene-aktivitet man kan koble helt av med iblant, og for tiden er det Skyrim som sørger for min dose med avkobling. (Ja, jeg vet…) Jeg prøver rett og slett å spille gjennom hele spillet: Å se alt som er verdt å se, å gjøre alt som er verdt å gjøres. Som i grunnen betyr «alt, innen rimelighetens grenser». Prosjektet har holdt på en stund, og er ikke skrekkelig langt unna å bli ferdig, egentlig. Jeg er glad jeg gjør det – det er mye moro å se og gjøre som jeg gikk glipp av de første 1,5 gangene jeg spilte Skyrim, og jeg koser meg.

Når jeg er ferdig med Skyrim, og har tid (i sommerferien! Jeg skal ha SOMMERFERIE!), så står noen andre spill for tur. Jeg er spent på det nye Tomb Raider, jeg har også kjøpt pek-og-klikk-eventyrspillet The Book of Unwritten Tales, det indie-utviklede overlevelses- og utforskningsspillet Miasmata ligger klart, og Borderlands 2 har fått seg en ny innholdspakke. Nok å sette tenna i ved et ledig øyeblikk eller to, med andre ord.

Alt annet

Hva? Hvor?

Vi blogges! :-)