Eller: Hvorfor jeg står over Skyrim-utvidelser, og hvorfor jeg sikkert kommer til å kjøpe dem likevel
Den tredje DLC-en til Skyrim er nettopp annonsert. Mens de fleste Elder Scrolls-fans slever over traileren til den nye pakken og går av skaftet med begeistring over muligheten for å returnere til en av øyene fra seriens legendariske tredje innslag Morrowind, kjenner jeg at jeg kan styre min begeistring.
Slik jeg ser det, fokuserer innholdspakkene til spillet (med mulig unntak av nummer to) på to ting: Ny historie og nye områder å utforske. Historier betyr lite for meg i Elder Scrolls-sammenheng, og utforskning føler jeg meg rett og slett ferdig med i Skyrim.
Jeg har aldri hatt mye til overs for historieformidlingen i Elder Scrolls-spillene. Ikke den direkte delen, i alle fall. Jeg liker veldig godt universets mange skildringer av mytologi, kultur og tenkemåte, og har faktisk lest samtlige bøker i Syrim minst én gang. (Nerd ja, jeg vet det.) Men jeg synes den direkte historieformidlingen underveis i større og mindre oppdragslinjer er følelsesløs og uengasjerende; utvikler Bethesda har aldri klart å gripe meg emosjonelt med historien i noe Elder Scrolls-spill. Jeg tror ikke DLC-ene på mirakuløst vis klarer dette bedre enn hovedspillet.
Grunnen til at jeg likevel liker Elder Scrolls-serien er at den aldri (for meg) har handlet om å redde verden (noe jeg tross mange «gjennomspillinger» har gjort bare én gang i hvert av de tre siste spillene), men om eventyrlysten og det å utforske en enorm verden. Det er trist å si det, men Skyrim føles for meg ferdigspilt i så måte. I alle fall på ganske lenge. Kanskje så lenge at neste spill i serien kommer ut, hvem vet. Da jeg avinstallerte spillet i sommer en gang hadde jeg sunket 120 timer ned i det (ikke inkludert lesing av bøker), fordelt noe ujevnt på tre ulike figurer. Det var definitivt mye mer å utforske da jeg ga meg, men jeg følte likevel at jeg hadde sett det jeg trengte. Det var ingenting i meg som drev meg videre, og jeg opplevde spillet etter hvert som noe repetitivt både i spillestil og i miljøer, selv i de nye områdene jeg kom til.
Oppgraderingspakkene faller altså gjennom på begge fronter for meg. Og dette skulle opprinnelig være (som det har vært hittil) et enkelt blogginnlegg nedlesset med choice-supportive bias om hvorfor jeg står over disse pakkene. Likevel, når jeg skriver dette nå, kjenner jeg at det kribler litt i magen med tanke på å spille Skyrim. Hodet mitt begynner helt ufrivillig å planlegge en figur, hvilke ferdigheter jeg vil bruke, og hvordan jeg vil spille, og insisterer så mye på dette at jeg kommer til å jobbe på halv effektivitet resten av dagen. Men så tenker jeg et hakk videre, og kommer på at slik har jeg følt det tidligere i serien, og da har jeg brukt mye tid på å begynne å spille og gått lei igjen etter et par timer. Men kriblingen i magen fortsetter, og jeg kjenner at musepekeren finner veien til skrivebordet for å lage en kjapp tekstfil hvor jeg noterer ned forslag til rase, ferdigheter og spillestil. Kanskje jeg skal installere det senere? Gjøre det klart, og hoppe inn og ut fra tid til annen? Egentlig bør jeg jeg innse at jeg sikkert kommer til å bruke like lang tid på å gjøre det klart som på å spille det før jeg går lei. Men kanskje jeg har gått lei tidligere fordi jeg har spilt det i for konsentrerte mengder?
Og å kunne returnere til Morrowind-området er jo unektelig fristende…
Noe du vil si?