fredag 30. desember 2011

Humor på freddan’: Viktigheten av å få politifolk til å le

Vi kjører nok et gjensyn med Gabriel Iglesias, som prater om viktigheten av å få politifolk til å le:

Noe du vil si?

fredag 23. desember 2011

Humor på freddan’…? Hva tror du?

Grevinnen og hovmesteren

Denne ukens fredagshumor blir servert deg på sølvfat av NRK rundt kl. 21.00, og heter så klart Grevinnen og hovmesteren, eller på originalspråket, Dinner for One. Du skal heller få litt trivia:

  • Sketsjen ble skrevet for teater av den britiske foratteren Lauri Wylie i 1920.
  • Innspillingen vi ser hver lille julaften er fra 1963, og er spilt inn – på engelsk, ja – av den tyske TV-kanalen Norddeutscher Rundfunk (NDR). Det kan derfor diskuteres hvorvidt originaltittelen faktisk er Dinner for One eller den tyske Der 90. Geburtstag.
  • Den 12 minutter lange videoen har blitt en viktig del av ikke bare lille julaften i Norge, men også nyttårsfeiringen i Tyskland, Danmark, Sverige og Australia, og i tillegg til å være populær i Sveits og Sør-Afrika er den en kultklassiker i Finland, Estland, Østerrike og på Færøyene.
  • Videoen er, overraskende nok, nesten ukjent i Storbritannia, USA og Canada. Den har ikke blitt vist i sin helhet i Storbritannia, og har aldri blitt vist i Nord-Amerika.
  • Videoen har faktisk ingenting med nyttår å gjøre. Alle «Happy new year»-skålene er en referanse Miss Sophies 90-årsjubileum.
  • Den ble tatt av luften i Sverige i en periode på seks år grunnet «uskikkethet» med tanke på all drikkingen. TV-selskapet gav etter hvert opp for massenes etterspørsel, og begynte å sende den igjen.
  • Videoen, trass populariteten i ikke-engelsktalende land, vises hovedsakelig uten tekst eller dubbing.
  • NDR (som spilte inn videoen) kom i 1999 med en digitalt fargelagt versjon. Den ble ikke akkurat godt mottatt i Norge, og vi nyter derfor den originale svart-hvit-versjonen.

Hvor mange ganger butleren snubler i teppet? Nei, det får du finne ut selv… ;-)

Noe du vil si?

lørdag 17. desember 2011

Om å være E.I.E.R.

I dag ble jeg offisielt en E.I.E.R. – en Eminent Innehaver av Eksklusiv Rosasamling. Jeg har ventet lenge og vel, og mine er nå de tre første av totalt tolv bøker med alt Donald-materiale av Don Rosa, kronologisk presentert og pusset opp slik du aldri har sett historiene før, og med tonnevis av ekstramateriale. Nå med engelske lydord!

Noe du vil si?

fredag 16. desember 2011

Humor på freddan’: «Crikey! He’s angry!»

Fredag og JULEFERIEEEE! Karakteren på siste eksamen er klar om skarve 15 minutter. Da passer det godt å roe ned (evt. slite ut lattermusklene) med et gjensyn med Gabriel Iglesias, som i dag snakker om vår alles kjære Steve Irwin:

Noe du vil si?

onsdag 14. desember 2011

Anmeldelse: Rage – stivpyntet til rølpefest

id softwares nyeste skytespill kan både elskes og hates, men faller gjerne et sted midt imellom.

id software er store i spillverdenen. De formelig grunnla skytespillsjangeren slik vi kjenner den med Wolfenstein 3D, de sørget med DOOM for at sjangeren tok av, og de gav den et massivt teknologisk løft med Quake som et av de første virkelig populære 3D-skytespillene. Kort fortalt: Når id software slipper et nytt spill, og spesielt en helt ny serie, så følger verden med.

Hørt det før?

Ødemark

Rage er deres første nye «spillserie» siden Quake (som var ny i 1996), og settingen er som følger: En asteroide er på kollisjonskurs med planeten vår. Du og mange andre blir lagt på is under jorden, og skal vekkes opp etter at den verste katastrofen har blåst over. Verdenen du våkner opp til er så klart ikke helt slik den burde være – et teknofascist-regime har tatt kontrollen i mellomtiden og regjerer ødelandet med jernhånd. Heldigvis for verden er du i rollen som den klassiske stumme protagonisten med plass i lommene til flere våpen enn du har knapper på tastaturet til, og en matchende triggerhappy godvilje.

Mutanter

Spillet kaster deg så ut i konflikten, og med et stadig økende repertoar av våpen og ammunisjon er det lite som står mellom deg og dine fiender. Skytingen fungerer bra, og med variasjonen i våpen er det ikke dette man først går lei under spillets gang. Fiender varierer fra stein dumme (kommer løpende rett mot deg gjennom kuleregnet fra din Mega BFG Extreme 3000 KillMasta) til forfriskende smarte (flankering, tilbaketrekking og lignende), og kampene har jevnt over en god underholdningsverdi.

Skytespill eller bilspill?

By

Du farter rundt i en stor og åpen verden som… Nei vent nå litt, den er faktisk ikke så stor og åpen som ryktet vil ha det til. Verdenen gir inntrykk av å være stor og åpen, og det klarer den relativt bra. Men de fleste oppdrag foregår i det som best kan sammenlignes med instansene i spill som World of Warcraft, hvor man går fra den store, åpne spillverdenen inn i et separat område hvor handlingen finner sted. Disse «instansene» føles riktignok unike, og de er generelt godt gjennomført visuelt, men noen av dem kan bli litt vel rotete og klaustrofobiske.

Bileksplosjon

Det å komme seg til og fra disse stedene går raskt og greit takket være bilene du kjører rundt med, som også bidrar til å minske «størrelsen» til verdenen betraktelig. Bilkjøringen er sentral i spillet. Innimellom oppdragene, hvor du som nevnt knerter alt som beveger seg en millimeter mer enn steinene på bakken, har du mulighet til å kjøre løp mot andre. Dette er en fin avveksling fra en ellers monoton skytespill-setting. Noen av løpene har til og med «ekstrautstyr» som raketter, skjold og lignende, slik at det hele mest minner om en postapokalyptisk Mario Kart. Selve bilkjøringen fungerer helt greit, men ikke mer – den er ikke i veien, men den mangler samtidig litt mer enn bare det lille ekstra.

Det kunne blitt så mye mer…

Interessant person

Det gjør meg trist når jeg ser spill som har et stort uutnyttet potensiale. Dette gjelder definitivt Rage. Historien kan detaljert summeres opp i to avsnitt, og føles litt påklistret mesteparten av tiden. Spillet kan også skilte med noe som lett kunne blitt et høyst interessant persongalleri; med en teknisk og kunstnerisk utførelse som omtrent er til å forelske seg i er det synd å se at karakterene bare er «todimensjonale»: De fleste eksisterer utelukkende for at du skal ha et sted å kjøpe ammunisjon og annet du trenger til dine «skyt-alt-som-rører-seg»-strabaser.

Smartere fiender

Historien er generelt lite inspirerende. Man føler flere ganger at tar det straks av, men det løsner aldri – og når slutten kommer, skarve 20 timer ut i spillet, så kan jeg love deg at du aldri før har blitt mer overrasket av å se rulleteksten gli over skjermen. Verdens bråeste og mest utilfredsstillende slutt er ingen pris man mottar med heder og ære. Men selv med en flat historie var jeg lysten på mer av spillet, og det er da en god ting.

Spillet kan gjerne sammenlignes med Borderlands, pluss nydelig grafikk og minus samarbeidsmodus, utstyr og rollespillelementer. Det er da også moro å kjenne igjen flere referanser til nettopp Borderlands og flere andre spill (for eksempel Half-Life 2). Ellers er det små gullkorn av god humor i spillet, og det gir spillet en attitude som ikke bør gå upåaktet hen.

Konklusjon

Grøft

Rage er et velpolert post-apokalyptisk skytespill. Dessverre kan man polere et middelmådig konsept så mye man vil – det blir i beste fall helt ok, ikke mer. Kort varighet og historiens bråeste og mest utilfredsstillende avslutning hjelper ikke akkurat på. Spillet er dessverre mindre enn summen av delene: Det bygger på gode konsepter og fantastisk teknologi, men spillets store potensiale blir dessverre ikke utnyttet i det hele tatt.

I en sjanger full av både nye og gamle AAA-titler (fra blodferske Battlefield 3 til eldre mesterverk som BioShock og Half-Life 2, som fremdeles kan stå med rak rygg både visuelt og gameplaymessig) er det vanskelig å skille seg ut. Hvorfor skal du bruke tid og penger på Rage når du kan spille tilsvarende spill som også kan gi deg en god historie, eller i alle fall en mye mer velpolert skytespillopplevelse? For noen år siden hadde dette kanskje vært et veldig bra spill. Nå vil jeg bare anbefale det dersom du er stor fan av hjerneløse, postapokalyptiske skytespill hvor man stort sett plaffer ned alt som rører seg.

Det er unektelig pent, og det er stort sett underholdende fra ende til annen, men det holder ikke: I dag må man ha flere superlativer om man skal kunne hevde seg, og Rage blir dessverre nok en forglemmelig opplevelse.

Karakter: 7/10

Noe du vil si?

tirsdag 13. desember 2011

Got nisselue? Not anymore…

Dagbladet melder i dag at det var forbudt med nisseluer under den årlige juleavslutningen – unnskyld, vintermarkeringen – til femteklassingene ved Øren skole. Begrunnelsen? «Hensyn til alle med en annen kultur og tro.» Det er ikke godt å si hvilke tanker (eller mangel på sådan) som ligger bakenfor dette, og reaksjonene har ikke latt vente på seg.

Det første spørsmålet som melder seg, er hvorvidt noen i det hele tatt lar seg støte av at norske barn har nisselue på under juleavslutningen (unnskyld, vintermarkeringen). Lar norske barn i Midtøsten seg støte av at de lokale barna går med spesielle plagg rundt de lokale høytidene? Det kan jeg aldri tenke meg. Jeg kan heller ikke tenke meg at mange barn i Norge fra andre kulturer lar seg støte av noen skarve nisseluer.

Og hva med julens magi for så mange barn i Norge (og resten av verden for øvrig)? Skal vi fra offentlig hold legge et lokk på alt som synliggjør julen? Skal vi forby tradisjonelle julesanger, offentlige juletrær og pakkestasjoner på kjøpesentre fordi noen muligens kan føle seg støtt av det? Dette kan virke som reductio ad absurdum, men jeg mener det blir en helt naturlig utvidelse av en slik tankegang.

Og hvis noen lar seg støte av det – slik er virkeligheten. Man kan ikke tilfredsstille absolutt alle. Og – med all respekt for humanitære flyktninger, som neppe er dem som skriker høyest om politisk korrekthet – det er stort sett frivillig å bo i Norge. Liker man seg ikke her, så finnes det mange andre land som for mange praktiske formål er jevngode. Og om Norge er det eneste stedet i verden de hypotetiske «fornærmede» i denne saken kan bosette seg i, så er de enten kresne og bør ikke hisse seg opp over slike bagateller, eller de er uten midler til å komme seg til andre steder og er da neppe dem som klager over nisseluer så lenge de har tak over hodet og mat i skapet. (Hvis du føler deg tråkket på, enten på vegne av deg selv eller andre, så tar jeg gjerne en saklig debatt i kommentarfeltet.)

La oss vende oss til det generelle problemet: Jeg er generelt ganske lei den «norske» tanken om at Norge skal legge seg som en dørmatte for verdens flyktninger og innvandrere. Jeg har ingenting imot flyktninger eller innvandrere av noe slag (så lenge de holder seg innenfor det norske lovverket), tvert imot – jeg er helt for et multikulturelt samfunn. Jeg synes derimot at vi kan omfavne andre kulturer uten å kaste vrak på den norske kulturen. Igjen, se avsnittet om frivillighet over.

Og er det ingen som tenker på at dette er skadelig for integreringen? Alle må lære om norsk kultur, det gjelder norske barn så vel som barn fra andre kulturer. Ingen er tjent med en integreringspolitikk som bygger på å legge lokk på den norske kulturen.

Og ja, det var jo enda en ting: Lærer vi våre barn toleranse for hijab og andre hodeplagg dersom vi må forkaste nisseluer fordi de krenker andres kultur og tro? Jeg bare spør.

(Lyskestrekk og tre måneders analkløe til dem som tar setningene i fet skrift ut av sammenhengen!)

Noe du vil si?

fredag 9. desember 2011

Humor på freddan’: Amerikansk, britisk og latin

På tide med et gjensyn med Eddie Izzard! Fyren har mange meninger om språk, det skal være sikkert. Her får du en kort snutt om britisk vs. amerikansk, og deretter en litt lengre snutt om latins uegnethet til... vel, stort sett alt.

Noe du vil si?

onsdag 7. desember 2011

Hvordan enklest følge bloggen min

E-post

Det å følge med på en blogg kan være såre enkelt eller relativt frustrerende, avhengig av hvor teknologisk avansert man er. Bloggen min har for eksempel en Atom-feed, og det er i utgangspunktet veldig enkelt – men om du ikke vet hva dette er, så er det nok ikke tingen for deg.

Hva skal man gjøre da? Besøke bloggen fra tid til annen for å se om det har kommet oppdateringer? Det blir raskt kjedelig, og «en ekstra ting» å huske på i hverdagen. Det som trengs, er en liten påminnelse som popper opp når det har kommet et nytt blogginnlegg. Og dette finnes det en enkel, god og gratis løsning for: E-post!

Hvis du vil følge med på denne bloggen, send en e-post til cmeeren+blogg@gmail.com (du trenger ikke å skrive noe, bare send en tom e-post til den adressen). Da får du en bitteliten e-post hver gang jeg publiserer et nytt blogginnlegg – helt uforpliktende, enkelt og gratis (og du kan selvfølgelig melde deg av igjen når som helst).

Håper på snarlig gjensyn!

Noe du vil si?

tirsdag 6. desember 2011

Anmeldelse: Skyward Sword – familiens sorte får

Du vet den følelsen når du sukker dypt inni deg og bare tenker Oh no, you didn't? Skyward Sword inneholder litt for mange slike øyeblikk.

The Legend of Zelda: Skyward Sword, blant venner bare Skyward Sword, er intet mindre enn det 16. spillet i The Legend of Zelda-serien. Spillet følger opp Twilight Princess, det meget suksessrike spillet fra 2006, men historiene har lite med hverandre å gjøre; handlingen i Skyward Sword utspiller seg hundrevis av år før Twilight Princess. Dessverre klarer ikke Skyward Sword å følge opp denne bautaen.

Historie, schmorie…

Skyloft

Spillet begynner så fint: Menneskene (i alle fall de ca. 30 som er igjen, men slikt kan tilgis) lever i fred og fordragelighet på en stor øy som svever langt over skyene. Alle har sin egen store fugl de kan ri på, og du, nok en gang i rollen som den unge Link, studerer til å bli en ekte himmelens ridder. Overraskende nok gjør også din bestevenninne Zelda dette, og dere to har en veldig god tone dere imellom.

Zelda og Link

Stemningen er veldig god, og Zelda er både leken, ertende og alvorlig – følelsene dere imellom fremstilles på en flott måte i begynnelsen, og jeg blir nesten varm om hjertet av å tenke på hvor flott de to kan få det sammen. Det at Link er følelsesmessig forankret til spillverden og ikke bare en upåvirket helt som valser over fiender gjør dette til den mest minneverdige begynnelsen i noe Zelda-spill jeg har spilt. Dessverre makter ikke resten av spillet å følge opp dette på noe som helst emosjonelt nivå: Det varer naturligvis ikke lenge før den fredelige idyllen brytes, og du kastes ut i det man helst vil skal være en emosjonell berg-og-dalbane og et eventyr uten like for å få tilbake din kjære Zelda, men som i realiteten dessverre viser seg å være en svart-hvit historie som aldri kommer i nærheten av historien i Twilight Princess, eller det å så dype (og litt sære) Majora’s Mask. Spenningskurven er med få unntak ganske flat, og man føler aldri at spillet tar helt av, slik man gjerne følte etter de tre første templene i Twilight Princess eller Ocarina of Time.

«Mas og fjas A/S, hva kan jeg hjelpe deg med?»

Fi

Det er mange grunner til at historien ikke holder mål. Én av dem er hvordan konflikten og historien generelt er lagt opp. Jeg skal ikke si at spillet er kjemisk fritt for plot twists, men de er verken store, mange eller veldig viktige. En annen ting er følgesvennen din (alle Zelda-spill må jo ha en slik en), som for anledningen er Fi.

Fi

Fi er på en måte personifiseringen av sverdet ditt, og har fått i oppdrag av menneskenes gudinne å veilede den skjebnebestemte helten (deg) på veien mot målet. Dette kunne vært gjort på et utall måter, og nesten alle er bedre enn den de har valgt: Fi er uten følelser og personlige meninger, og har tre totalt meningsløse formål: 1) Gi deg en drøss med totalt unyttige hint underveis (du trykker på en knapp slik at en dør – den eneste i rommet – åpner seg, og Fi spretter fram og anbefaler å undersøke det neste rommet), 2) pumpe ut statistikk om f.eks. hvor flink du er til å knerte den og den fienden, og 3) drive historien videre som en ren plot device, med samtaler stort sett formulert på ekte robotvis, à la «jeg estimerer det som 80 % sannsynlig at Zelda befinner seg i dette tempelet.» Nei jøss, sier du det? For en tilfeldighet, jeg slumpet akkurat innom her!

Sammenligner vi med Midna fra Twilight Princess, som etter min mening er den beste bikarakteren i et Zelda-spill (kanskje i noe spill jeg har spilt) noensinne, er det som natt og dag: Midna brydde man seg om. Hun hadde personlighet, hun var både sterk og sårbar, og hun var så mye mer enn hva som først møtte øyet. Fi er som en robot. Punktum. Ingen bryr seg om Fi, for Fi har verken følelser, meninger eller sårbarhet. Det finnes ingenting ved Fi som kan vekke andre følelser enn irritasjon over det stadige maset.

Ooh, MotionPlus!

Stalfos

Fi er rett og slett alt for maskinell, og passer ikke inn i Zelda-universet. Dette er dessverre også et kjennetegn ved resten av spillet: Det er stort sett ganske maskinelt og, som nevnt, uten følelser. Plot devices er det alt for mange av – tilsynelatende tilfeldige hendelser eller ulogiske opptredener som har som eneste formål å drive historien videre, gi deg tilgang til et nytt område, og lignende. Dette gjelder også en del av gameplayet: Spillet støtter (krever) MotionPlus, som gjør Wii-kontrolleren din mye mer nøyaktig. Dette gjør at du nå kan velge om du vil slå fra høyre eller venstre, ovenifra eller nedenifra, på skrå i alle fire retninger, stikke rett framover, og så videre. Dette er så klart utnyttet på det groveste, og mange fiender i spillet må du angripe fra bestemte vinkler. Problemet er at når et mektig skjelett kommer mot deg med fire sverd, og har plassert tre av dem foran seg som tre av sidene i en firkant, slik at du kun kan angripe fra én bestemt vinkel – da brytes illusjonen. Det er en totalt ulogisk oppførsel, og gjør at spillet blir mye mer gjennomsiktig.

Øye

Gjennomsiktighet er et gjennomgående problem: Selv om gåteløsningen, om enn hovedsakelig for lett, riktignok er et Zelda-spill verdig, er nivådesignet så strømlinjeformet at det oftest går helt klart fram hva spillutviklerne har tenkt. Det er alt for lett å se det spilltekniske når man spiller, omtrent som om man hadde sett at scener i en film var laget med greenscreen, eller at kameraføringen og belysning trekker oppmerksomhet til seg selv og ikke subjektet. Gjennomsiktigheten tar oppmerksomheten vekk fra historien og retter den mot at du faktisk sitter og spiller et spill, og brudd på innlevelse er aldri en god ting (selv med en så dårlig historie). Ta for eksempel øyet på bildet, som er en «enhet av ren ond energi» som tydeligvis bare se på sverdet ditt, og blir veldig svimmel og dør om du beveger det i sirkler. Helt ulogisk, og det er alt for tydelig at det er en ting som er plassert der bare for å ha en «artig» mekanisme for å åpne noen dører.

Ghirahim

Men selv om gameplayet ofte blir for gjennomsiktig, så fungerer heldigvis de fleste sverdkampene veldig bra. Kontrollen du har over bevegelsene til sverdet ditt og måten dette brukes på gjennom spillet har overbevist meg om at det er slik Zelda-spill er ment å spilles. Kampene er, om enn med foreløpige barnesykdommer, endret fra en ren klikkefest (eller for Twilight Princess sin del, febrilsk veiving med wiimoten) til en aktivitet hvor du faktisk må tenke litt på hvordan du slår, og jeg håper aldri de går tilbake igjen til slik det var før.

Oppgradering

Spillet skal også ha skryt for å ha en av de mer interessante utstyrsrepertoarene i noe Zelda-spill, med mye spennende utstyr man aldri har sett før, samt veldig god MotionPlus-nytolkning av kjente og kjære ting ingen Zelda-spill tydeligvis kan være foruten. Spesielt utmerker tingen man får i første tempel seg som meget nyttig gjennom hele spillet, også utenom tankenøttene hvor den brukes. Mye av utstyret kan også oppgraderes gjennom spillet ved å bruke materialer og annet du finner slengt rundt, og dette fungerer overraskende bra.

Utenfor kampene har dessverre utviklerne til tider latt seg rive med av MotionPlus, slik at kontrollene en sjelden gang kommer i veien for selve historiefortellingen. Dette er heldigvis ikke et veldig stort problem, men det lar seg merke et par ganger, og er nok en ting som bryter illusjonen.

Men ser det i det minste pent ut, da?

Kamp

Ja, det ser i det minste pent ut. Kunstnerisk bruk av grafikk er jo smak og behag, og selv foretrekker jeg klart den mye mer voksne grafikken i Twilight Princess. Men det er ikke til å komme unna at innenfor de kunstneriske rammene utviklerne har laget seg, er spillets visuelle framtoning meget godt gjennomført.

Zelda og Link

Lydbildet i Zelda-spill har også mye å si, og det er med stor glede jeg kan konstatere at Skyward Sword innfrir. Musikken er generelt ikke den mest minneverdige i noe Zelda-spill, men her finnes absolutt gullkorn, og spillets hovedtema Ballad of the Goddess står nå som en av mine klare Zelda-favoritter noensinne. Det er ikke umulig at det å høre den vakre Zelda synge (og ikke bare nynne) denne låten i begynnelsen av spillet kan ha noe med saken å gjøre. Og det er jo kult at de har fått til noe så bra ved å spille den velkjente Zelda’s Lullaby baklengs (skjønt overraskende er det kanskje ikke – kildematerialet er jo av ypperste kvalitet).

Jeg merker meg også at de har lånt konseptet fra sjefskampene i Super Mario Galaxy-spillene, hvor det spilles en orkestertone for hver gang du treffer en fiende. Dette er gjennomført ypperlig, uten å være i veien, og gjør at slagene dine føles mer kraftfulle.

Konklusjon

Det er mye annet jeg gjerne ville ha sagt, både positivt og negativt – og jeg diskuterer det gjerne når som helst. Denne omtalen er imidlertid lang nok som den er, og det er på tide å sette en sluttstrek: Skyward Sword gjør mye riktig. Det ser pent ut, det låter bra, og sverdfektingen har plutselig fått en helt annen dimensjon. Gåteløsningen, skjønt sjelden minneverdig, fungerer stort sett bra, selv til et Zelda-spill å være. Dessverre kunne mye vært gjort mye bedre: Historien er flat og uengasjerende, og spillet er i stor grad gjennomsiktig i forhold til spilldesign. Bikarakteren formelig parkerer Navi fra Ocarina of Time på irritasjonsskalaen, og spillet, med sine mange plot devices, har alt for mange Oh no, you didn’t-øyeblikk hvor spillet virkelig prøver å vekke følelser i deg, men ender opp med trynet i asfalten i stedet. Kort fortalt - dette er dessverre ikke et Zelda-spill jeg kommer til å spille igjen med det første.

Karakter: 6/10

Noe du vil si?

mandag 5. desember 2011

Tankeboble: St. Matthew Island

Jeg vil nå introdusere et nytt tema her på bloggen: Tankebobler. Dette er blogginnlegg med innhold til ettertanke, uten noe særlig mer krims-krams. Først ut er en kort tegnet utgave av den interessante historien bak St. Matthew Island: Hvor stor er egentlig «øya» vår?

Noe du vil si?

fredag 2. desember 2011

Humor på freddan’: Jul med Achmed the Dead Terrorist

Det er advent, og det er på sin plass med litt julehumor. Og hvem bedre til å formidle ekte julestemning enn den mislykkede selvmordsbomberen Achmed the Dead Terrorist? Her får du, i to deler, første halvpart av Achmeds innslag i Jeff Dunhams julespesial:

Noe du vil si?

fredag 25. november 2011

Humor på freddan’: «I’m not fat, I’m fluffy»

Fredagshumor denne uken serveres av den fantastiske komikeren Gabriel Iglesias. Han var nylig på Ricks i Bergen, og der hadde jeg lett vært om jeg ikke var på Svalbard!

Gabriel Iglesias er er svær kar, og spøker stadig vekk med sin og andres, hva skal man si, storhet. Først en liten video for å vise hva det går i:

Så til hovedattraksjonen:

Noe du vil si?

mandag 21. november 2011

Vel hjemme fra Svalbard!

Fredag i nitiden landet flyet mitt her i Bergen, og jeg kunne for første gang på seks uker plante mine ben på ekte Bergensk grunn. O, lykke!

Ikke at jeg mistrivdes på Svalbard. Det var veldig lærerikt, det var annerledes, det var nytt og spennende. Men det var kaldt, og ikke minst var det mørkt, slik dette bildet tatt klokken 12 (på dagen) viser:

Mørke

Det er midt på dagen, vi ser mot det lyseste på himmelen, og det ser lysere ut på bildet enn i virkeligheten. Det ble litt slitsomt med dette mørket etter hvert – ikke direkte på humøret, men døgnrytmen min gikk litt bananas. Men selv om jeg ikke ble i dårlig humør av mørket, har jeg sjelden vært så glad for å se det helt fantastiske lyse, normale, overskyete været her i Bergen på lørdag.

Jeg har lært mye av faget på Svalbard, alle sammen bestod faget (som kun var bestått/ikke bestått, ingen karakterer), og jeg tror ikke noen av oss angrer på at vi dro opp dit. Vi fikk sett nordlys (dog ikke så mye), gjort spennende målinger, og fotomulighetene (les: naturen og omgivelsene generelt) var definitivt annerledes enn her i Bergen. Bitende vintertemperaturer ble det også nok av – det var like før jeg gikk i bar overkropp da jeg kom til Bergen med sine ti plussgrader...!

Jeg skal ikke påstå at jeg har savnet bergensregnet da jeg var der oppe, men jeg merket da jeg kom hjem at den deilige, regntunge luften her på lørdag var nærmest ubeskrivelig. Tror kanskje jeg savnet regnet litt likevel, uten å vite det.

Venner og familie har jeg i alle fall savnet, og denne uken kommer til å gå med til intens eksamenslesing ispedd sporadisk sosialisering. Akkurat slik det skal være i eksamenstiden uansett, med andre ord!

Svalbard til tross; jeg må likevel si at uken på Andøya, med de to fantastiske rakettoppskytningene, definitivt var blant turens store høydare. En unik opplevelse, absolutt!

Og nei, det ble ingen isbjørn. Dessverre.

Noe du vil si?

fredag 18. november 2011

Humor på freddan’: Amazing Jesus

Vi kjører litt søndagshumor igjen, dere:

Noe du vil si?

søndag 13. november 2011

27 ting du kanskje ikke visste om Svalbard

Skilt
  1. Skiltet på bildet over står på Svalbard lufthavn (ikke mitt bilde).
  2. Svalbard er en øygruppe. Som Svalbardtraktaten så fint sier det: Svalbard består av alle øyer, holmer og skjær mellom 74° og 81° nordlig bredde og 10° og 35° østlig lengde.
  3. Spitsbergen er den største øyen på Svalbard.
  4. Svalbard er en fullverdig del av Norge, men hører ikke til noe fylke. Sysselmannen på Svalbard er statens øverste representant her, og utøver også politimakt.
  5. Longyearbyen er den største byen på Svalbard, men Svalbard har også et russisk gruvesamfunn i Barentsburg (ikke så langt med snøscooter unna Longyearbyen) og et forskningssamfunn i Ny-Ålesund.
  6. Det bor godt og vel 2500 mennesker på Svalbard, som i bergenske størrelser tilsvarer ca. en femtedel av Arna bydel, eller av Olsvik i Laksevåg bydel. Over 2000 av dem bor i Longyearbyen.
  7. De fleste i Longyearbyen er nordmenn, men over 40 nasjonaliteter er representert.
  8. Svalbard er en økonomisk frisone (les: momsfritt å bestille fra utlandet), og en demilitarisert sone.
  9. Longyearbyen var opprinnelig (begynnelsen på 1900-tallet) et gruvesamfunn.
  10. I dag er bare én kullgruve i drift, og leverer kull til kraftverket som forsyner Longyearbyen.
  11. Viktige næringer i dag er forskning og turisme, og Svalbard har over 60 000 turister hvert år.
  12. Det er ingen veier som forbinder de ulike bosetningene (Longyearbyen, Barentsburg, Ny-Ålesund, etc.). Man må bruke snøscooter, helikopter eller fly.
  13. Longyearbyen og Barentsburg får all sin strøm fra sine egne kullkraftverk. Andre tettsteder må bruke dieselaggregater.
  14. Det er 3G-dekning og vel så det rundt Longyearbyen og Barentsburg, men det finnes ikke dekning rundt Ny-Ålesund – her er det, ved forskrift, radiotaushet i en radius av 20 km slik at vitenskapelige eksperimenter ikke blir forstyrret.
  15. Longyearbyen har ikke navnet sitt fra det «lange, mørke året» (hva da med midnattssolen om sommeren?), men fra John Munroe Longyear, som grunnla byen. Han var en av eierne i amerikanske Arctic Coal Company, men byen ble senere kjøpt opp av et norsk firma.
  16. En liten gren av Golfstrømmen holder vestkysten av Spitsbergen åpen for skipsfart i sommersesongen. Dette er det nordligste isfrie området i verden. Uten Golfstrømmen hadde klimaet dessuten neppe tillatt planteliv her.
  17. Golfstrømmen er også grunnen til at vintertemperaturene på Svalbard er rundt 20 minus, mens på tilsvarende breddegrad (like langt nord) i Canada (Ellesmere Island) snakker vi 40 minus.
  18. Svalbard har intet mindre enn to store naturreservat og syv nasjonalparker, samt flere mindre naturreservat. Totalt syv nasjonalparker og 23 naturreservat dekker to tredeler av Svalbard.
  19. Da Tyskland angrep Sovjetunionen i 1941 ble alle mennesker evakuert fra Svalbard med britiske krigsskip, og alle ressurser ble ødelagt. Tyskland tok over i 1943, og brant like gjerne ned hele Longyearbyen. Den ble gjenoppbygget etter krigen.
  20. Flyplassen ved Longyearbyen kom først i 1974.
  21. I 1984 begynte NRK å sende til Svalbard via satellitt.
  22. Norges største flyulykke noensinne var da et russisk passasjerfly krasjet inn i et fjell 14 km unna Svalbard lufthavn. 141 mennesker omkom.
  23. I 2001 ble det første lokalstyret i Svalbard valgt.
  24. Først i 2004 ble Svalbard knyttet til fastlandet via fiber (sjøkabler). Total kapasitet på denne linjen er 40 Gbit/s. Det er i snitt 16 Mbit på hver innbygger, men det spørs om det er helt jevnt fordelt – det er tross alt flere forskningsstasjoner her som sikkert krever en del båndbredde.
  25. Svalbard har lavere skatt (under 20 % inntektsskatt) enn fastlandet. Skatteinntekter på Svalbard kan ikke overføres til fastlandet, og må brukes på øyene. Nivået skal kun være så høyt at Svalbards behov blir dekket, ikke høyere.
  26. En del varer er følgelig rimeligere her enn på fastlandet, men matvarer er stort sett dyrere grunnet høye transportkostnader.
  27. Det er én dugelig dagligvarebutikk i Longyearbyen, Coop-eide Svalbardbutikken. Den er omtrent like stor som Coop Xtra Danmarksplass, eller mindre enn Safari Vestkanten. Det er imidlertid flere sportsbutikker enn man kan telle på én hånd!
  28. Isbjørner forekommer sjelden i byen, men under vandringen en viss tid på året kan det forekomme.
  29. Det er ikke påbudt å gå med rifle i byen. Den må man strengt tatt sette fra seg om man skal inn på butikken eller i mange andre offentlige bygninger. Men utenfor byen er det lurt å ha med!

Så du hva jeg gjorde der? Jeg ga deg to ekstra ting, helt gratis! Det er bare fordi det er deg, og nettopp du betyr mye for meg og bloggen min.

Vi blogges!

Noe du vil si?

fredag 11. november 2011

Humor på freddan’: Dadadadada!

Da da da dada da? Da da da da da fredagshumor! Da da da da da. Da da da da da da 11.11.11 11:11!

Da da da dada da da da…

Da da da da da, da da da da dada da. Dada da: Da da da da da da! Da da da da da da dada da da dada da. Da da!

Noe du vil si?

fredag 4. november 2011

Filming av nordlys i en travel uke

Denne uken har vært veldig travel og veldig spennende.

Mandag til torsdag har jeg befunnet meg på EISCAT – den store radarstasjonen på Svalbard som jeg har nevnt tidligere. Her har jeg og en medstudent (med hjelp av veileder på videosamtale) startet opp og svingt rundt på radaren, og gjort mange ulike målinger. Jeg forklarte tidligere litt om målingene vi har gjort.

Før jeg går videre, la meg bare vise en video av nordlys vi så over EISCAT-radaren på tirsdag. Vi kjørte da radaren i en modus der den scanner fram og tilbake (den kan også stå i ro, altså). Den beveger seg så klart mye saktere i virkeligheten enn den gjør på denne filmen (den er tross alt 32 meter i diameter). Jeg lagde filmen ved å sette kameraet mitt på stativ, stille det inn til å ta ca. ett bilde hvert tiende sekund, og så sette sammen alle disse stillbildene til en film.

Målingene skal sannsynligvis bli brukt i masteroppgaven min, som verken meg eller veileder ennå er sikker på nøyaktig hva skal handle om. Enkelte av målingene vil også bli brukt i prosjektoppgaven vi skal skrive her oppe. Vi skal rett og slett ta for oss et nordlysutbrudd og hente ulike data fra mange ulike steder for å få et helhetsinntrykk av hvordan prosessene bak dette nordlysutbruddet har gått for seg, samt regne en del på ulike ting og tang i den sammenhengen. Nok å gjøre!

Det blir litt forelesninger neste uke, men jeg er usikker på hvor mye. Hovedfokuset vil nok ligge på prosjektoppgaven, som skal leveres inn om halvannen uke. Deretter er det under en uke til eksamen og hjemreise.

Selv om jeg har litt under halvparten av oppholdet mitt igjen, virker det altså som om hjemreisen er veldig nært forestående. Jeg trives her, men jeg savner Bergen, Aina, leiligheten vår, familie og venner, så jeg gleder meg så klart til å komme hjem igjen også.

Men før det altså: Prosjekt og eksamen!

Noe du vil si?

Humor på freddan’: Invisible Drum Kit

Hva er vel en fredag uten humor? La oss gå tilbake til et innslag av en av humorens store mestre, Mr. Bean Rowan Atkinson:

Noe du vil si?

torsdag 3. november 2011

Hva måler vi med en radar? (for ikke-fysikere)

I forrige innlegg kom det et spørsmål fra Benny / Sven-Ove:

Jeg innrømmer med en gang at jeg ikke er fysiker, så slipper noen å lure... Jeg aner ikke hvordan en radar fungerer, men jeg skjønner at det har med å sende ut ting og så registrere hvordan det returneres, eller ikke returneres. Så forstår jeg at man i dette tilfellet bruker antenner til å sende ut signaler, som reflekteres, eller ikke, av f.eks. nordlys. Er det mulig, på enkelt vis, å fortelle litt mer om hvordan denne radaren fungerer, og hva den måler?

Jeg tenkte derfor jeg skulle skrive et lite blogginnlegg om hva det er vi måler med radaren, og «helt enkelt» prøve å forklare hvordan den virker.

Nordlys

Det har absolutt å gjøre med å sende ut signaler og se hvordan de returneres. Det har seg slik at langt oppe i atmosfæren, fra ca. 50 km og oppover til 500–1000 km (fly går «bare» i ca. 13 km høyde), er det vi kaller ionosfæren. Her er solstrålingen mye mer energirik enn her på jordoverflaten, og luftmolekylene og -atomene ioniserte av strålingen fra solen – altså er «luften» her oppe elektrisk ladd: Negativt ladde elektroner flyter rundt blant positivt ladde atomer og molekyler.

Dette gir ionosfæren ganske spesielle egenskaper – blant annet reagerer den på jordens magnetfelt. I tillegg vil den reflektere radiosignaler tilbake til bakken. Dette er grunnen til at man med walkie-talkie-er i gamle dager kunne snakke på tvers av atlanteren: Radiosignalene «spretter» oppunder ionosfæren, og kan på den måten nå mye lenger enn man har fri sikt til.

Dette blir litt på samme måte som i mikrobølgeovnen din – du kan se inn vinduet, gjennom metallgitteret, men på grunn av metallgitteret kommer ikke strålingen ut av vinduet – den blir reflektert tilbake inn i mikrobølgeovnen. Hvor tett gitteret er bestemmer hva som reflekteres – det slipper for eksempel gjennom synlig lys (det er derfor du kan se maten), mens mikrobølgene blir reflektert av gitteret og holdt inne i ovnen. Husk at mikrobølger og synlig lys (og radiobølger og røntgenstråling) er akkurat det samme – synlig lys har bare mye kortere bølgelengde enn mikrobølger.

Refleksjon

Da kommer vi til viktig punkt nr. 2: Elektronene i ionosfæren virker også som et slags «gitter» på denne måten, og hvor høyt oppe signalet reflekteres, er (enkelt sett) kun bestemt ut ifra på frekvensen til signalet du sender ut og tettheten av elektroner der hvor signalet blir reflektert. Dette betyr at vi til enhver tid enkelt kan regne ut hvilken elektrontetthet det var der signalet ble reflektert. Se bildet til høyre viser for en simpel forklaring: Ulike farger representerer ulik elektrontetthet, og signalet vi sender opp blir kun reflektert der det «stemmer overens» med elektrontettheten, og ikke andre steder.

Vi kan da sende ut signaler med en viss frekvens, måle tiden det tar før vi får det igjen, og ved hjelp av vei-fart-tid-formelen kan vi enkelt regne ut høyden signalet ble reflektert i. Dette fungerer på samme måte som en politiradar – den vet hele tiden hvor langt det er fram til bilen som måles (og bruker to eller flere slike målinger for å regne ut hastigheten til bilen).

Vi kan da prøve på nytt med en annen frekvens (alt dette gjøres ekstremt raskt av datamaskiner), og når vi legger sammen alle målingene får vi en fin kurve som viser tettheten av elektroner oppover i ionosfæren. Elektrontettheten er en veldig sentral egenskap som det er viktig å ha oversikt over – den er et vesentlig grunnlag for mange andre målinger.

Hva har dette å gjøre med nordlys? Nordlys forårsakes av partikler som «regner ned» med stor kraft inn i atmosfæren vår. Der kolliderer de med atomer og molekyler, som sender ut lys på grunn av den ekstra energien de har fått. Men partiklene som regner ned slår også elektroner vekk fra atomer og molekyler, slik at elektrontettheten blir høyere. Som forklart over ser vi dette på målingene våre, og vi kan da «se» nøyaktig hvor nordlyset er til enhver tid, selv om det er litt overskyet.

Av andre ting vi kan måle er f.eks. hastigheten til partikler langsmed radar-strålen (i retningen vi «ser» med radaren). Dette blir litt som å kaste en sprettball mot en vegg som beveger seg: Om veggen beveger seg vekk fra deg, spretter ballen tilbake med lavere fart enn du kastet den ut med, og omvendt. Dette kan gi oss verdifull informasjon om hvordan store «skyer» av ioner i ionosfæren beveger seg rundt. Dette er for eksempel veldig nyttig i forhold til GPS-systemet, for om det plutselig kommer en sky med veldig høy elektrontetthet kan GPS-en vise feil posisjon, fra noen meter til noen hundre meter. Det har stor innvirkning på f.eks. oljeboring – de er veldig avhengig av nøyaktig posisjonering av boreutstyret!

Vi kan også måle temperaturen til både ionene og elektronene. Dette kan for eksempel hjelpe forskerne å skille fra hverandre ulike fenomener som ellers hadde sett ganske like ut.

Hvis du (ja du ja, ikke bare karen som stilte spørsmålet) nå skjønner litt mer av hva radamålinger kan si oss, hvorfor det er viktig og hvordan det virker, så kan du gi deg en klapp på skulderen.

Og hvis du sitter inne med enda flere spørsmål enn før du begynte å lese, så har jeg virkelig nådd målet mitt.

Noe du vil si?

tirsdag 1. november 2011

Nordlys, radarmålinger og hundedrevne biler

I går kveld var jeg og en medstudent på EISCAT for å ta ulike målinger av hva som skjer i nordlyssonen på kvelds- og nattestid. Og endelig fikk vi se nordlyset vi har ventet så lenge på!

Nordlys

Jeg hadde tidligere på kvelden rettet den ene radaren sørover (det er to radarer – den ene kan flyttes, den andre er fast og peker oppover langs magnetfeltet), og da nordlyset krøp opp sørfra fikk jeg masse kjempefine målinger som ikke bare kan brukes i masteroppgaven min: Veilederen min i Bergen (som jeg satt i videosamtale på Skype med hele kvelden) fikk faktisk forespørsel om å sende dataene til Universitetet i Oslo (UiO) for bruk der. Såvidt vi kunne se på målingene var det mest nordlys over Andøya, og der var det noen fra UiO som var veldig misunnelig på at vi satt her oppe og fikk gode målinger.

Det var i det store og hele en ganske artig kveld i går. Vi ble hentet kl. 18.00 utenfor UNIS, og kjørte ca. 15–20 minutter vekk fra sivilisasjonen for å komme til radaranlegget, EISCAT. Navnet står for European Incoherent Scatter (det er en såkalt incoherent scatter radar), og består av fire ulike radarstasjoner: Svalbard, Tromsø, Kiruna (Sverige) og Sodankylä (Finland). I går brukte vi bare anlegget her på Svalbard.

På veien vekk fra sivilisasjonen kjørte vi forbi en drøss av hundegårder. Ikke at jeg kunne se noen som helst, det var bekmørkt – men sjåføren sa at det var en del av dem her. Det jeg imidlertid så, var flere biler på veien trukket av hundespann! I utgangspunktet et litt sært syn, men sjåføren sa at det var slik de trente hundene sine om sommeren, før det kom nok snø til å finne fram sleden.

Da vi ankom EISCAT fikk vi en liten omvisning. Her er høydepunktene:

Sendehall
Ødelagt sender

Bildet over viser sendehallen. Det er her signalene blir laget, i disse åtte grå skapene. Hver av dem har en stor spake man må bruke litt kraft for å slå på – som seg hør og bør med slike konstruksjoner. I tillegg står det ulike åpne farlige høyspenningsbokser rundt om på andre siden av rommet. Disse overopphetes nemlig om de ikke står åpne... Bildet til høyre viser en ødelagt sender – men 15 av 16 sendere går fint å jobbe med.

Radiorør
Reservelager

Bildet over viser et digert radiorør. Disse brukes (eller ble brukt) i TV-sendere, og én slik er kraftig nok til å dekke TV-sendinger for hele Danmark. EISCAT har 16 slike, og sender ut en effekt på totalt 1 megawatt. Bildet til høyre viser reservelageret med slike radiorør – én i hver kasse, og hver av dem koster ca. 250 000 kr.

Flyadvarsel

Bildet til høyre viser (det heller gamle) systemet for å slå av radaren når fly passerer over: Flyplassen på Longyearbyen har en knapp de kan trykke på for å slå av radaren i 10 minutter, og i tillegg har EISCAT en egen liten radar på hver antenne som merker når det passerer fly over. Da slås den automatisk av. Med de gamle telefonrørene ser dette ut som noe fra en u-båtfilm eller lignende – og det er faktisk laget fra en båtradar.

Kontrollsenter

Her ser vi kontrollsenteret. Det var her vi satt og fulgte med på sanntidsvisninger av dataene våre. Veilederen min (som vi som nevnt hadde med på videosamtale hele kvelden) sa at det er litt som å se maling tørke – men jeg mener nå at til og med dét kan være kjempemoro første gang man maler. Skjermene inneholder stort sett alt man trenger av informasjon, fra radarens status og lokalt vær til magnetfeltmålinger og data fra solvinden. Full oversikt!

Trippelskjerm

De hadde også et trippelskjerm-oppsett med Ubuntu som operativsystem. Det så lekkert ut – men jeg hørte de slet litt med å få det satt opp riktig...

Vi skal etter planen opp til EISCAT både i dag, i morgen og på torsdag for å gjøre målinger fra syn til midnatt – jeg gleder meg! Hvis det er noe du lurer på angående mitt opphold på Svalbard, så er det bare å spørre i kommentarfeltet nedenfor.

Noe du vil si?

mandag 31. oktober 2011

Mørketid, spenstige turer og store radaranlegg

Enda en uke har gått, og livet på Svalbard rusler videre. Som vanlig, ta en titt i bildealbumet på det som et nytt siden sist.

Hjelpemidler
Tavle

Det er jo fysikk livet i hovedsak dreier seg om her oppe. Dessverre gikk vi for flere år siden forbi den grunnleggende delen av fysikken, hvor alt kan tegnes på en tavle eller et ark i to oversiktlige dimensjoner. Det meste vi jobber med nå krøller og kurver seg rundt i tre dimensjoner, og da kan det av og til bli litt mye å holde styr på. Da er det viktig å bruke det man har – og man kommer langt med epler, bananer og sprittusj. (Bildet viser en «jordklode» med lokaltid og satellittbaner, og bananen er sikkert en del av jordens magnetfelt.)

Restaurant

Frukt er imidlertid ikke bare nyttig som provisoriske figurer. Hver dag rundt klokken to, når vi sitter midt inne i oppgavenes hete, kommer foreleser alltid innom for å ta imot spørsmål og å levere fra seg det han kaller painkillers: En haug med klementiner og, hvis vi er heldig, en haug med sveitsisk sjokolade! Det viser at seg i slike tilfeller stiger motivasjonen raskere enn blodsukkeret. (Dette må da noen ta tak i og forske på?)

Mørke

På fredag skjedde noe rart: Jeg sitter inne og aner fred og ingen fare. Plutselig forsvinner lyset, og laptopen – plugget i veggen – svitsjer over til batteri. I gangen virker kun nødlysene, og nede ved utgangen piper det en feilmelding – Power: general error. Jeg snur meg rundt og ser ut døren – Longyearbyen er mørklagt!

Strømmen kom tilbake etter noen minutter, så det hele var udramatisk – men det var likevel stilig å se et område på den størrelsen bli mørklagt!

Longyearbyen
Bratt

I forgårs (lørdag) gikk vi en relativt spenstig tur. Vi skulle opp på Sarkofagen, som er det fjellet nærmest der vi bor (helt sør i Longyearbyen). Om du har sett på bildene jeg har lagt ut tidligere, har du kanskje sett at alle fjellene rundt Longyearbyen har karakteristiske raviner bortover hele fjellsiden. Vi sonderte terrenget, og noen i reisefølget fant ut at å klatre rett opp en slik ravine ville være like greit som å gå rundt.

Jeg hadde ingen vinkelmåler med meg, men i gjøre unna 400 høydemeter på 270 bortovermeter betyr 50–60 graders stigning (150–170 % for de som foretrekker det). Det er ikke noe man spøker med! Der gikk (klatret) vi altså oppover, blant fast snø og løse steiner, og fant ut da vi var kommet halvveis at det så litt for bratt ut videre. Å gå ned igjen samme vei var imidlertid ti ganger så uaktuelt, så det endte med at vi kjørte på videre – jeg først for å lage fotspor de andre kunne trakke i, og deretter de andre som perler på en snor med 50 meters mellomrom. (Det kan jo plutselig komme steiner dettende ned, så litt avstand må til...)

Panorama
Kamera

Vi kom oss heldigvis til toppen uten noen uhell, og lovet oss selv at den veien tar vi aldri igjen. Mørketiden begynte offisielt på torsdag, og selv om det så klart er en glidende overgang, så merker vi at det stadig blir mørkere midt på dagen. På toppen av fjellet, nesten midt på dagen, var lyset slik at det akkurat gikk an å fotografere håndholdt uten å måtte skru opp lysfølsomheten på kameraet (riktignok med en rask linse, f/2.8). Glad kameraet mitt fungerer bra med høy lysfølsomhet...

Isbre
Terreng

Veien ned gikk via Longyearbreen, så nå kan jeg også skryte på meg å ha gått på en isbre! Ikke en spesielt farlig en, vi hadde jo ikke guide eller noe slikt. Men moro var det! Terrenget nedover i moreneområdet var veldig spesielt – særdeles ulendt, og stilige bresprekker ute på kantene (ikke store og dype sprekker, men stilig var det likevel).

Nedtur

Denne uken, fra og med i dag, skal vi begynne med radarmålinger. Det vil si, akkurat i dag er det bare jeg og en annen fra reisefølget som skal opp på radarstasjonen – de andre må vente en dag eller to til. Vi som skal opp dit i dag bruker (på vidt ulike måter) målinger derfra i masteroppgavene våre, og har fått et spesialopplegg hvor vi faktisk skal lære oss å kjøre radaren. Det er en ganske stor konstruksjon, og jeg får nesten vann i munnen av tanken på å kunne skrive noe på en PC inne, og så flytter hele den store radaren på seg. Radaren ser du på bildet under (ikke mitt bilde). Jeg gleder meg!

Noe du vil si?

fredag 28. oktober 2011

Humor på freddan’: Tim Minchin på sitt beste

Ny fredag betyr nytt innlegg i humorspalten, og i dag får vi gjensyn med Tim Minchin – denne australieren hvis britiske humor ofte kjennetegnes av en dypt sarkastisk fremstilling av alt som ikke er vitenskapelig korrekt. En mann etter mitt hjerte!

Tim Minchin har laget animerte videoer av noen av sine morsomheter. Av alt jeg har sett av Tim Minchin, er Storm – hans ni minutter langs oppgjør med alternativ vitenskap gjennom et rytmedikt (beat poem) – noe av det aller beste. I videoen under er den presentert i seervennlig animert form, til og med inkludert teksting slik at man kan følge med på hans sylskarpe syrligheter. (For dem som er god i engelsk tale og heller foretrekker en live-versjon, ta en titt på denne videoen – samme opplegg, men uten tvil en annen opplevelse likevel!)

Noe du vil si?

onsdag 26. oktober 2011

Eksperiment: Enkel 3D-effekt i fotografier (inkl. eksempel)

En av ulempene med fotografier er mangelen på den siste romlige dimensjonen. Du kan ta bilder av så høye fjell du vil, og selv om en god fotograf kan få det til å se majestetisk ut, så kan ingenting måle seg med å være der i virkeligheten. Hvorfor? Fordi bildet er flatt, akkurat som skjermen du ser bildet på. Mennesker seg med to øyne, et kamera ser bare med ett.

Det finnes flere måter man kan gjøre noe med dette på. De baserer seg stort sett på å ta et bilde med to kameraer samtidig, plassert noen cemtimeter fra hverandre – eller fattigmannsversjonen, å flytte kameraet noen centimeter sidelengs mellom to bilder. Da har man på en måte «ett bilde for hvert øye», og da gjenstår det å finne en god måte å utnytte disse to bildene sammen på.

Én måte er rett og slett å veksle raskt mellom bildene. Det krever ingen 3D-briller, ingen spesielle evner hos tilskueren, og er relativt lett å lage til. Se for eksempel bildet under (som står stille). Du ser at det går nedover, men du får ikke inntrykk over hvor bratt det er – bildet gir ingen dybde. Men hvis du klikker på bildet, så vil det veksle raskt mellom de to ulike bildene, og da får det plutselig litt dybde (gi bildet tid til å laste to ganger, siden det er to bilder som veksles mellom). Se spesielt på den steinete stien som går nedover – man føler man kan se «innover» i bildet.

Ikke en veldig spektakulær effekt, men det er da noe.

Oppdatering: Espen kom med et annet godt eksempel i en kommentar.

Stillestående bilde

Noe du vil si?

søndag 23. oktober 2011

Lite tid, dyr melk og god utsikt

Som alltid, klikk på bildene for å vise dem større, og ta gjerne en titt på de nye bildene siden sist (det er flere i bildealbumet enn her på bloggen).

Natt

Jeg har nå vært i litt over en uke på Svalbard. Det går mye tid med til studier, men man har da heldigvis litt fritid – eller for å si det slik: Man har den tiden man tar seg. Optimalt sett skulle jeg helst brukt 25 timer dagen på studier, i alle fall om jeg skulle lest alle de relevante artiklene til hver dag.

Denne uken har vi jobbet 9–17 hver dag, hvor tre timer har vært forelesning, én time lunsj (ja særlig, 20 minutter kanskje?), tre timer oppgaveløsing og én time oppgavegjennomgang. Det går unna i et forrykende tempo, og vi lærer definitivt mye nytt alle sammen!

Etter universitetet er det hjem og lage middag, og klokken blir fort 19 før den er ferdig fortært. Så er det tre-fire timer igjen av dagen, og da vil vi jo gjerne sosialisere litt og finne på noe kjekt – man er da tross alt på Svalbard. Vi kan dessuten ikke være oppe ut over natten hele tiden, for det kan fort bli tidlige morgener – en treningsøkt før dagens arbeid er ikke å forakte, og treningssenteret/svømmehallen ligger beleilig til på veien til universitetet.

Longyearbyen
Viddetur

Fysisk aktivitet består heldigvis ikke bare av treningssenter og svømming. I går var vi på tur for første gang, og besøkte en av de mange fjelltoppene/platåene rundt Longyearbyen. Turen har vært planlagt noen dager; lån av et par rifler hadde vi allerede ordnet på onsdag. Det var godt å komme seg opp i høyden og få et overblikk over byen! Her er et panorama som viser godt størrelsen på og avstandene i byen:

Longyearbyen
Varde

Det var ikke så lang tur, så nistepakken bestod bare av en termos kakao (fra ordentlig kokesjokolade, må vite), nøtte-/fruktmiks og en banan. Det viktigste man har med seg på kortere turer her i området er uten tvil klærne man har på seg. Temperaturen i dag var plassert godt nede mot 10 grader minus, men det var heldigvis lite vind, så tre lag med klær var nok: Superundertøy innerst, joggebukse og genser i midten, og en solid nyinnkjøpt jakke og ytterbukse utenpå. Og hansker, lue og hals, så klart. Jeg hadde også med en ekstra genser – en av de militære såkalte «komaklærne» jeg fikk låne med meg opp hit av min bror Stian. Kallenavnet kommer av hvor varm disse klærne er – det skal godt gjøres å fryse med flere lag av dem på kroppen!

Reinsdyr

Vi så dessverre ikke noen isbjørner på turen (det hadde vi da heller ikke ventet), men fant reinsdyrspor, og etter hvert et enslig reinsdyr som gikk og gresset (skjønt steinet burde være mer dekkende). Det var rimelig glatt og løst i snøen/steinene på vei ned igjen, så jeg satte meg like greit ned på rumpen og akte halve veien. Slikt kan man nemlig gjøre når rumpedelen på ytterbuksen er laget av kevlar (det sammen man lager skuddsikre vester av). Hadde jeg tatt tre slike bukser på meg, hadde rumpen vært skuddsikker.

Sol

Vi fikk dessverre ikke mye sol på turen – den skinte på en fjelltopp noen timers vandring unna, men hadde sannsynligvis vært borte igjen om vi hadde kommet oss dit. Joda – det var lyst og fint, det er ikke det, men det hadde vært kjekt å få kjenne solen direkte i ansiktet en siste gang før den forsvinner.

Melk

Det ble en liten handletur på vei hjem – nødvendigheter som melk og brød er jo greit å ha. Og her er en annen spesiell ting med Svalbard: Nesten alle varer må flys inn fra fastlandet, så ferskvarer som melk, rømme og kjøttdeig er omtrent dobbelt så dyrt: En liter vanlig melk ligger på over 30 kr, en boks rømme i samme gaten, og 400g Gilde kjøttdeig ligger på 50–60 kr. Heldigvis har de en lokal kjøttdeig til fornuftig pris, og en tysk «evigvarende» melk til rundt 13 kr, som varer i vel ett år. Ikke spør meg hvordan. Den smaker litt søtere enn melken jeg ellers er vant til, men fungerer helt fint til alt vanlig lettmelk brukes til. (Oppdatering: Se kommentar til HelgeB nedenfor for en rask forklaring.)

Middag

I går kveld hadde vi invitert foreleserne til et av kjøkkenene i brakken vår, og et par av oss (ikke meg) sørget for en middag av gastronomiske proporsjoner: Lammelår med fløtegratinerte poteter, wokede grønnsaker, soppstuing med et hint av chili, og en passende saus eller sky. Topp det hele av med et par rødvinsflasker fra Italia og Spania, så skal du se at eksamenskarakteren hopper opp et lite hakk. (Det hadde i hvert fall vært greit…)

Vinflaske

Det er på enkelte måter litt trange kår her, så det ble rødvin i vanlige kjøkkenglass og halvlitersglass, fløtegratinerte poteter ble tatt med fiskespade (ble litt lite fløte på fatet…), og vi hadde ikke akkurat et sausenebb tilgjengelig. Men det ble fantastisk middag likevel!

Altså: En uke er gått, og jeg trives godt her på Svalbard. Det er kaldt her, men med gode klær merker man det stort sett bare på kinnene. Det er mye å gjøre, men det er lærerikt og spennende, og jeg ser frem til de neste fire ukene her!

Noe du vil si?