tirsdag 1. november 2011

Nordlys, radarmålinger og hundedrevne biler

I går kveld var jeg og en medstudent på EISCAT for å ta ulike målinger av hva som skjer i nordlyssonen på kvelds- og nattestid. Og endelig fikk vi se nordlyset vi har ventet så lenge på!

Nordlys

Jeg hadde tidligere på kvelden rettet den ene radaren sørover (det er to radarer – den ene kan flyttes, den andre er fast og peker oppover langs magnetfeltet), og da nordlyset krøp opp sørfra fikk jeg masse kjempefine målinger som ikke bare kan brukes i masteroppgaven min: Veilederen min i Bergen (som jeg satt i videosamtale på Skype med hele kvelden) fikk faktisk forespørsel om å sende dataene til Universitetet i Oslo (UiO) for bruk der. Såvidt vi kunne se på målingene var det mest nordlys over Andøya, og der var det noen fra UiO som var veldig misunnelig på at vi satt her oppe og fikk gode målinger.

Det var i det store og hele en ganske artig kveld i går. Vi ble hentet kl. 18.00 utenfor UNIS, og kjørte ca. 15–20 minutter vekk fra sivilisasjonen for å komme til radaranlegget, EISCAT. Navnet står for European Incoherent Scatter (det er en såkalt incoherent scatter radar), og består av fire ulike radarstasjoner: Svalbard, Tromsø, Kiruna (Sverige) og Sodankylä (Finland). I går brukte vi bare anlegget her på Svalbard.

På veien vekk fra sivilisasjonen kjørte vi forbi en drøss av hundegårder. Ikke at jeg kunne se noen som helst, det var bekmørkt – men sjåføren sa at det var en del av dem her. Det jeg imidlertid så, var flere biler på veien trukket av hundespann! I utgangspunktet et litt sært syn, men sjåføren sa at det var slik de trente hundene sine om sommeren, før det kom nok snø til å finne fram sleden.

Da vi ankom EISCAT fikk vi en liten omvisning. Her er høydepunktene:

Sendehall
Ødelagt sender

Bildet over viser sendehallen. Det er her signalene blir laget, i disse åtte grå skapene. Hver av dem har en stor spake man må bruke litt kraft for å slå på – som seg hør og bør med slike konstruksjoner. I tillegg står det ulike åpne farlige høyspenningsbokser rundt om på andre siden av rommet. Disse overopphetes nemlig om de ikke står åpne... Bildet til høyre viser en ødelagt sender – men 15 av 16 sendere går fint å jobbe med.

Radiorør
Reservelager

Bildet over viser et digert radiorør. Disse brukes (eller ble brukt) i TV-sendere, og én slik er kraftig nok til å dekke TV-sendinger for hele Danmark. EISCAT har 16 slike, og sender ut en effekt på totalt 1 megawatt. Bildet til høyre viser reservelageret med slike radiorør – én i hver kasse, og hver av dem koster ca. 250 000 kr.

Flyadvarsel

Bildet til høyre viser (det heller gamle) systemet for å slå av radaren når fly passerer over: Flyplassen på Longyearbyen har en knapp de kan trykke på for å slå av radaren i 10 minutter, og i tillegg har EISCAT en egen liten radar på hver antenne som merker når det passerer fly over. Da slås den automatisk av. Med de gamle telefonrørene ser dette ut som noe fra en u-båtfilm eller lignende – og det er faktisk laget fra en båtradar.

Kontrollsenter

Her ser vi kontrollsenteret. Det var her vi satt og fulgte med på sanntidsvisninger av dataene våre. Veilederen min (som vi som nevnt hadde med på videosamtale hele kvelden) sa at det er litt som å se maling tørke – men jeg mener nå at til og med dét kan være kjempemoro første gang man maler. Skjermene inneholder stort sett alt man trenger av informasjon, fra radarens status og lokalt vær til magnetfeltmålinger og data fra solvinden. Full oversikt!

Trippelskjerm

De hadde også et trippelskjerm-oppsett med Ubuntu som operativsystem. Det så lekkert ut – men jeg hørte de slet litt med å få det satt opp riktig...

Vi skal etter planen opp til EISCAT både i dag, i morgen og på torsdag for å gjøre målinger fra syn til midnatt – jeg gleder meg! Hvis det er noe du lurer på angående mitt opphold på Svalbard, så er det bare å spørre i kommentarfeltet nedenfor.

Noe du vil si?