Jeg fullførte nettopp Assassin’s Creed 3. Skjønt «fullførte» kan bli å strekke det litt langt – i alle fall etter mine standarder.
Spillene i serien har i grunnen vært midt i blinken for meg. Jeg liker spill med stor frihetsfølelse. Denne serien lar deg boltre deg i store landlige og urbane omgivelser, og ikke bare på gateplan. Nesten enhver vegg kan klatres på, og du kan fritt løpe rundt fra hustak til hustak, og i treeren også fra tre til tre.
Rammehistorien er grei nok. Storkonspiratorisk, ingenting veldig følelsesladd verken i innhold eller presentasjon. Figurene lider av akutt mangel på evne til å fremkalle følelser hos spilleren, kanskje bort sett fra Lucy, seriens eneste mål på varme og omtanke. (Spoiler for AC: Brotherhood) Dessverre ble hun drept midt i serien. Way to go, Ubisoft. Et spill med stor frihet trenger imidlertid ikke en god historie for å være underholdende, se bare på Just Cause 2.
Jeg har alltid likt å fullføre spill hundre prosent – en ekte komplettist. Denne (bare delvis irrasjonelle) trangen til å «fylle glasset helt opp uansett hvor tørst jeg er» virker like mye til irritasjon som glede. Det er greit i spill som er underholdende selv når du jakter på den siste prosenten. Et ankepunkt ved spillene i Assassin’s Creed-serien har imidlertid vært en uforholdsmessig stor andel av metaspill (meny-hinderløp for å tjene penger til å kjøpe noen prosent – ja faktisk) og meningsløse samleobjekter. Sideoppdragene har stort sett vært noe knyttet til historien, men nytt i treeren er at også disse gjøres totalt meningsløse. Der man i seriens tidlige spill fikk en begrunnelse for hvorfor man skulle knerte en person, og i alle fall fikk vite ved første anledning hvordan og hvorfor man skal, for eksempel, angripe fiendens fort, så er sideoppdragene nå totalt koblet fra historien. Jeg kom ganske langt ut i historien før jeg angrep mitt første fort, fordi spillet ikke hadde forklart 1) at jeg kunne angripe dem på dette punktet, 2) at jeg med fordel burde angripe dem på dette punktet, og 3) (narrativt sett) hvorfor jeg burde angripe dem. Fortene eksisterte rett og slett ikke i noen spillfigurs bevissthet.
Enda verre er det med meningsløse sideoppdrag spredt rundt om i byene og villmarken. Du løper bort til et ikon på kartet, trykker på «prateknappen», og fyren bukker og sier takk. Ikke engang en mellomsekvens. Nye ikon dukker opp på kartet, som du for eksempel skal drepe. Man kan snakke godt og lenge om at det sender ut dårlige signaler å drepe folk av ingen annen grunn enn at de har et grønt ikon over hodet sitt – selv de mest hjernedøde skytespillene gir deg minst én linje med dialog som «rettferdiggjør» handlingen. En annen oppdragstype er å leke postmann, hvor du skal levere brev til personene med grønne ikon over hodet. Levere brev! Jeg må le. Du forsøker å forhindre verdens undergang, og her skal du leke postmann. Det skjer ingenting nevneverdig når du har utført disse oppdragene, annet enn at du får en prosent eller to til mot den hellige tresifrede gralen.
Effekten av alt dette var at selv om jeg gikk for 100 % i starten av treeren (da jeg ennå var ung og håpefull), kunne jeg rett og slett ikke brydd meg mindre fra halvveis ut i spillet. Andre faktorer spilte nok også inn, som en veldig usammenhengende historie (jeg følte jeg hadde gått glipp av noe mellom hver eneste mellomsekvens) fullt av plotthull, dei ex machina og meningsløse virkemidler. Jeg brydde meg ikke engang lenger om å utforske kartet (en veldig reel gevinst) ved å klatre opp til utsiktspunkter (en underholdende handling og et kjennemerke ved spillserien). Jeg ville bare løpe til slutten av historien (som kun var hakket mindre antiklimatisk enn den til Mass Effect 3 i kraft av mye lavere forventninger) og bli ferdig med spillet.
Trenden i Assassin’s Creed-spillene har vært økende grad av metaspill samt større og flere meningsløse samleoppdrag med null påvirkning på historien. Dette er grunnen til at Assassin’s Creed 3 sannsynligvis blir mitt siste møte med serien. Hovedgrunnen, i alle fall – at menysystemet er håpløst å bruke med tastatur og mus er en annen ting jeg kommer på i farten. Om de noensinne går vekk fra å vilkårlig teipe sammen tre ulike spill uten sammenheng på den måten de gjør nå, så skal jeg heller revurdere det.
Noe du vil si?