...prosit?

Jeg misunner min kjemivenn HelgeB. Han har nettopp begynt på master i kjemi, og skal studere høstfarger. Hvor kult høres ikke det ut?

Jeg har selv smakt så vidt på lykken det er å kunne si at man studerer noe kjent, vakkert og stilig – noe som vekker både respekt, misunnelse og nesten en anelse street cred: På Svalbard skal jeg i fire uker vie mitt liv til studier av nordlys. (Nei, det blir ikke bare snøscooter og kosing med sultne isbjørner.) Om man er ute etter litt positiv oppmerksomhet på den jevne fest er dette et solid triks – i motsetning til å bare si at man studerer fysikk.

Ting blir verre når jeg skal si hva masteroppgaven min skal handle om. For selv om det ikke er noen som har forsket på akkurat det emnet før, og jeg da etter endt master blir verdensledende på akkurat dette snevre feltet; selv om jeg blir en av Norges ikke alt for mange kjennere av EISCATs radaranlegg på Svalbard – så forsvinner 95 % av all beundring og misunnelse og 100 % av all street cred når jeg sier hva jeg skal skrive masteroppgave om:

Strømningsbevegelser til plasmaskyer i ionosfæren over Svalbard rundt magnetisk midnatt.