Det nyeste innslaget i Elder Scrolls-serien, The Elder Scrolls V: Skyrim, var definitivt en av fjorårets største spillutgivelser – både med tanke på forventninger og faktisk underholdning (og sikkert også inntjening). Men helt problemfritt var det ikke: I så store spill som dette slipper man ikke unna små og store feil, og selv etter disse standardene inneholdt Skyrim litt for mye småplukk. Jeg fikk ikke spilt det før etter et par oppdateringer, og fikk derfor en vesentlig mer problemfri spillopplevelse enn mange andre – men dessverre er ikke alle Skyrims feil og mangler av typen som normalt rettes med oppdateringer.
Stemningsskapende
Spillet er et umiskjennelig et Elder Scrolls-spill. Verdenen er stor, åpen og mer eller mindre variert, og etter en liten kickstart på historien får du helt frie tøyler. Du kan gå hvor du vil og gjøre hva du vil, og om ikke hovedhistorien frister, så kan du sette den fullstendig til side og likevel få en fullverdig spillopplevelse. Det å vandre rundt og ta inn over seg landskapet, musikken, atmosfæren og stemningen er en opplevelse i seg selv.
I tillegg til hovedhistorien finnes det fire andre større historielinjer du kan følge: Du kan velge side i borgerkrigen som foregår i landet, i tillegg til å gjøre karriære i tre ulike laug (for krigere, magikere og tyver). Som i tidligere Elder Scrolls-spill har det ingenting å si om du selv spiller som en kriger, magiker, tyv eller blanding – du kan bli med i alle tre likevel.
Once more, with feeling
Jeg nevnte at spillet er et sant Elder Scrolls-spill, og det er på både godt og vondt. Hovedhistorien i disse spillene har aldri vært særlig god – eller snarere, den har vært fortalt på en dårlig måte. Dette skyldes mye en spillmotor som åpner for et følelsesregister på linje med hva Sylvester Stallone viser i Rambo-filmene (altså ikke-eksisterende). Alle personer i spillet har steinansikter – det er ikke det at animasjonene er dårlige; det er det at de nesten ikke finnes. Folk kan se så vidt sinte eller glade ut, men ansiktsuttrykkene endrer seg utelukkende setning for setning, og spillet kunne like gjerne vært foruten.
Stemmeskuespillet i seg selv er imidlertid ofte meget bra, så jeg skulle egentlig ønske at de hadde gjort samtalesystemet mer som i seriens tredje spill Morrowind – tekstbasert – men med stemmer som leser teksten. Da kan man i alle fall forestille seg at personen du snakker med står og vifter febrilsk med armene og går nervøst rundt på gulvet, at svettedråpene leker ned over pannen, og at tårene faktisk er der. De mest følelsesladde samtalene i spillet får et rent absurd preg, ettersom kontrasten mellom det du hører og det du ser er så stor.
Litt for samstemt
Det er likevel ikke til å komme unna at det burde vært minst ti ganger så mange stemmeskuespillere. Samme stemme finner du på mange, mange ulike personer i spillet, og problemet blir spesielt merkbart for de mer spesielle stemmene man lett husker, eller dersom stemmen til en viktig person du har blitt godt kjent med plutselig dukker opp på mange andre tilfeldige og uviktige folk du støter på. For ikke å snakke om når en person snakker med «seg selv» i en annen person om hva de har kjøpt i en butikk eid av «dem selv» i en tredje figur.
Det skal også sies at personene i spillet noen ganger tar totalt ulogiske valg. Du går bort til en fyr som er nedlatende mot deg, dere blir enige om å ta en real nevekamp, og etter du har vunnet kaller han deg sin beste venn. Det hadde fungert om det bare hadde vært slik for én person i spillet – det finnes tross alt et par… eksentrikere i landet – men når nevekamp omtrent blir som et hyppig brukt minigame, og alle vil være din bestevenn etter å ha fått en på tygga, så er det noe som skurrer.
Og hva er greia med at hver tiende person du møter – fremmed som kjent – vil gifte seg med deg om du går rundt med «gifteklar»-amuletten? Det blir bare helt absurd.
Det beste karaktersystemet hittil
En annen ting som har blitt gjort feil i alle Elder Scrolls-spill jeg har spilt, er hvordan spillet oppleves når du har spilt en stund og bygget karakteren din til en mektig kriger, magiker eller lignende. Selv på høyeste vanskelighetsgrad mister spillet da all sin utfordring 95 prosent av tiden. og det å hente en mektig gjenstand fra en dyp hule full av farlige monstre består stort sett av å gå strake veien og veive meningsløst med sverdet (sett inn en passende parallell for magi) slik at alle faller som fluer foran deg. Når du har spilt lenge «belønner» spillet deg med å bli flatt og kjedelig, og det er noe utvikler Bethesda burde gjort noe med for flere spill siden.
Når det er sagt, så fungerer nivåsystemet og utviklingen av karakteren din mildt sagt glimrende. Systemet har blitt overhalt fra tidligere spill i serien, og nå velger du verken stjernetegn, klasse, hovedferdigheter, underferdigheter eller annet tull som gjør at du må ha en strategiguide og gode Excel-kunnskaper når du skal planlegge karakteren din. Du blir rett og slett (som i tidligere spill) god i det du gjør, og i motsetning til forløperne til Skyrim bidrar nå alle ferdighetene til at du går opp i nivå. Når dette skjer kan du velge en spesiell egenskap ved en av dine ferdigheter du kan låse opp – for eksempel spesialangrep med visse våpentyper, muligheten til å smi og reparere bedre utstyr eller å bli flinkere til å snike deg usett rundt med en bråkete rustning. Hele systemet fungerer utmerket, og oppleves velbalansert. Jeg tenkte omtrent aldri på hvordan jeg utviklet karakteren min – jeg brukte det jeg synes var gøy å bruke av våpen, magi og andre ferdigheter, og endte opp med en karakter som var tilpasset det jeg likte å gjøre.
Et fanastisk kampsystem
Jeg vil også hente frem kampsystemet i spillet. Det har fått seg en god overhaling siden seriens forrige spill, Oblivion, og gir den beste kampflyten og variasjonen i noe Elder Scrolls-spill. Om sverd og skjold blir for kjedelig for deg (og skjold har for øvrig endelig blitt gøy å bruke), kan du for eksempel ha ett våpen i hver hånd, og rive av deg dødelige angrep med begge våpnene samtidig - men uten mulighet til å forsvare deg. Eller du kan ha et våpen i én hånd og magi i den andre, slik at du kan hugge fra deg med den ene hånden mens du sender ut flammer, is, lyn eller bruker andre spennende typer magi med den andre hånden. Om du går for magi i begge hender kan du i sannhet bli en kraftig magiker, men jeg skulle gjerne sett at å bruke ulik magi i hver hånd samtidig ga interessante kombinasjonseffekter. Man kan i det minste bruke samme magi med begge hender samtidig for å slippe løs en kraftigere utgave.
Til sist vil jeg hente fram noe som går mange hus forbi: Detaljene. Elder Scrolls-spill blir mye mer innlevende om man kjenner til universet, mytologien og historien. Elder Scrolls-universets mythos, ethos, pathos og logos blir omhyggelig utbrettet gjennom utallige bøker i spillet, både skjønnlitteratur og prosa (sett fra spillverdenen). Om man tar seg tid til å lese en del av dette forstår man med ett mye mer av hvorfor folk sier som de sier og gjør som de gjør. (Skjønt nevekamp og bestevenner står det lite om…) Dette har virkelig bidratt til å heve min spillopplevelse, og det finnes absolutt en del litteratur i spillet som er verdt tiden det tar å lese.
Konklusjon
Det kan høres ut som om jeg er hovedsakelig negativ til spillet, eller i beste fall veldig delt. Det stemmer ikke; Skyrim er definitivt et godt stykke spill. Jeg er bare irritert over at utviklerne etter fem spill sliter med mange av de samme problemene: Total mangel på følelsesformidling (selv når de prøver hardt), mangel på utfordring når du har spilt lenge nok, og en historiedel som kunne vært presentert mye bedre (hovedsakelig grunnet mangel på følelser). Spillet er likevel gøy å spille, og Elder Scrolls-spill har alltid handlet om friheten og utforskningen av et nytt og ukjent land. Om du har spilt det forrige spillet i serien, Oblivion, vil mye føles kjent, men likevel er Skyrim et friskt nok pust til at jeg uten problemer kan anbefale det. Jeg skulle bare ønske det var noen hakk mer – og jeg er neppe alene.
Karakter: 8/10
Noe du vil si?