To uker siden sist – hvorfor en så sparsommelig mengde lesestoff som dette, sier du? Vel, kvantitet er ikke alt – og du vet hvor du går for mer.
Tom Dawson hos Ontological Geek har et langt og godt innlegg om hvorfor BioWare sine «love-interest»-narrativ ikke er stort bedre enn den pubertale og misogynistiske fermstillingen vi finner så mange andre steder i spillmediet:
The relationship we’re shown is not a getting-to-know-you character progression as such, but more a series of obstacles to be cleared before we get to the good stuff. There’s never any doubt that boning will occur – it’s just a matter of how many conversations are required to make it happen.
…
Think about the wording; an achievement for having sex suggests that having sex is an achievement in and of itself … That’s a dangerous mindset, and one that is already overwhelmingly observable in our media.
…
In light of all this, is it fair to expect mature behaviour from gamers in matters of sexism and sexuality when even the games themselves can’t present sexual intercourse in a fashion more advanced than that of horny adolescents?
Artikkelen har mange flere gode poeng, og jeg anbefaler den varmt. Den endret i alle fall mitt syn på Bioware sin «voksne» behandling av temaet.
Også sterkt anbefalt er Gameranx sin fyldige artikkel om å bekjempe terror med terror. Her hevder de at vestlig hykleri også viser seg veldig tydelig i spill som mer enn gjerne tvinger deg til å bryte Geneve-konvensjonen og andre internasjonale lover på din vei til å knerte en anonym og nesten tegneserieaktig ond sjefsskurk (uten at artikkelens poeng på noen som helst måte er så billig som min beskrivelse får den til å høres ut).
After Pressing Start-spalten hos Nightmare Mode har siden sist sett på Wind Waker, og nevner hvordan Wind Waker og Majora's Mask har mye til felles selv om de visuelt sett nærmest er diametralt motsatte i Zelda-sammenheng.
Til sist: Jeg kom over en artikkel fra mars i år, som handler om slutten på Mass Effect 3. Den er verdt å lese bare for å få med seg forfatterens noe ironiske forslag til alternative slutter (du kan hoppe rett ned til disse om du ikke vil lese resten, grunnet spoilere eller annet).
God lesning!
Den første artikkelen virker særdeles interessant. Jeg har forresten planene klare for neste gjennomgang av Mass Effect-trilogien: Renegade Hale-Shep med sølibat. Hvorfor får man ikke et trofé for sistnevnte i spillene, mon tro?
SvarSlettGodt poeng… Hvis jeg skal spille gjennom som renegade, så må det bli Hale-Shep. Så klart fordi stemmeskuespillet er badass, men mest fordi valgene jeg tar som Meer-Shep ville blitt alt for distansert fra meg. Jeg er vant til å spille en veritabel engel av en FemShep, så jeg er nødt til å spille renegade som henne dersom det skal gå inn på meg personlig. Er det forståelig?
SlettOm det blir helt sølibat vet jeg ikke, det vil jo føles helt fryktelig å skulle være slem med noen som har kommet nært innpå deg. Og det er jo slike ekle, frastøtende følelser jeg er ute etter om jeg skal spille som renegade. Litt som å drepe Mission i KoToR. Balansegangen kan bli vanskelig, for om det blir alt for mye ondskap, så blir det så fjernt likevel, og det går ikke inn på deg.
Meer-Shep blir eventuelt kun for å romance Tali, men jeg innser at 100–150 timer spilling neppe er verdt den lille ekstraopplevelsen (skjønt kanskje det ville vært en fin øvelse for meg å bare løpe gjennom hovedhistorien), spesielt når jeg egentlig ikke liker Meer-Shep… Det blir alt for klisjé for meg, jeg er lei av å spille klassiske mannlige helter. Mass Effect er en av seriene jeg mener virkelig klarer å fremme et godt kvinnesyn, hvor kvinnene er sterke og selvstendige og ikke bare underbygger menn i spillet, men kan snakke sammen om helt andre ting (jfr. samtalene mellom Shepard og Ashley i ME1).
Det som stopper meg fra å spille som Renegade, er at jeg kommer til å føle et meget sterkt behov for å «renske sjelen min» ved å spille som Paragon etterpå. Og det vil ta litt mye tid.
I digress, men dette er jo kjekt å snakke om.