Forrige uke var det nøyaktig én artikkel fra mine kilder som jeg fant interessant nok til å dele. Jeg hoppet derfor like gjerne over forrige uke og tar den med her. Den siste uken har det heldigvis kommet flere interessante tekster.
Ukens varmest anbefalte artikkel, om enn bare for å gjøre deg bevisst på temaet, er Lana Polanskys meget gode tekst om «gamification» – det å gjøre deler av livet til et spill. Dette er noe vi ser stadig tydeligere i samfunnet vårt, i alt fra undervisning til trening (Wii Fit, treningsapp, osv.) og mye mer, og hun mener at mye av dette er en dårlig idé:
Gamification as a strategy reveals itself to be a method of manipulating people into performing all kinds of boring, repetitive or mundane tasks for meaningless or impertinent achievements, using only “incidental” qualities of games (points, win conditions, etc) as incentives.
…
And while none of this is immediately offensive, the idea that one can bypass the murky difficulties and injustices and contradictions of life simply by making it into a game-like experience seems to miss the point of what makes life impactful in the first place.
…
By creating strategies and approaches which “gamify” life, we forget that the superimposition of games onto life actually serve to detach us from what it is we are doing.
Jeg vil likevel ikke unnlate å anbefale Simon Parkins artikkel hos Eurogamer om den siste tids spillforårsakede dødsfall i Taiwan. Alle som spiller (jeg regner med det inkluderer deg) bør i alle fall få med seg det rent medisinske her, som begynner ved bildet av doktoren litt etter halvveis i artikkelen – hopp gjerne ned dit dersom du ikke er så interessert i resten.
Clarice Meadows tar i en gjesteartikkel hos The Cultural Gutter oppgjør med to mye brukte troper i dataspill: «White Knight Savior» og «Save The Cheerleader, Save The World». 1UP har tatt en titt på den mer skyggefulle siden av japansk spillindustri som i det siste har inntatt vestens bevisshet, og advarer oss mot å dømme japansk kultur som helhet ut ifra dette. Og Richard Clark hos Unwinnable har noen interessante tanker om hvorfor vi knytter oss til spillfigurer:
Once we understand them fully, we see that these games are not escapism, and their characters aren’t mere exercises in wish-fulfillment. They’re well-crafted people with whom we’ve had a significant amount of time to get to know.
…
Films are slightly less trying in this way. Two hours is enough time to root for someone, but barely enough time to truly feel a personal connection. We walk out of the theater happy about the abstract concept of redemption, but we could care less that it was them who found it.
Sist, men ikke minst, har vår egen Joachim Froholt hos Gamer.no lagt ut om hvorfor han mener Steam Greenlight er en dårlig idé slik det fungerer nå. Hovedankepunktet er at Greenlight er blitt en erstatning for den vanlige søknadsprosessen, ikke et supplement, og at spill med smal appell dermed aldri vil få grønt lys:
Men hele konseptet har en betydelig svakhet, fordi det først og fremst er en popularitetskonkurranse, og dermed i sin natur ikke egnet til å bringe et bredt spekter ulike spillopplevelser til Steam. I tillegg er det en popularitetskonkurranse hvor de som stemmer ikke nødvendigvis er representative for Steams generelle kundemasse. Som en alternativ rute til Steam for indie-utviklere har jeg overhodet ikke noe imot Greenlight. Som det eneste alternativet kan det fort vise seg å bli katastrofalt for mangfoldet.
God lesning!
Noe du vil si?