Mørketid, spenstige turer og store radaranlegg

Enda en uke har gått, og livet på Svalbard rusler videre. Som vanlig, ta en titt i bildealbumet på det som et nytt siden sist.

Det er jo fysikk livet i hovedsak dreier seg om her oppe. Dessverre gikk vi for flere år siden forbi den grunnleggende delen av fysikken, hvor alt kan tegnes på en tavle eller et ark i to oversiktlige dimensjoner. Det meste vi jobber med nå krøller og kurver seg rundt i tre dimensjoner, og da kan det av og til bli litt mye å holde styr på. Da er det viktig å bruke det man har – og man kommer langt med epler, bananer og sprittusj. (Bildet viser en «jordklode» med lokaltid og satellittbaner, og bananen er sikkert en del av jordens magnetfelt.)

Frukt er imidlertid ikke bare nyttig som provisoriske figurer. Hver dag rundt klokken to, når vi sitter midt inne i oppgavenes hete, kommer foreleser alltid innom for å ta imot spørsmål og å levere fra seg det han kaller painkillers: En haug med klementiner og, hvis vi er heldig, en haug med sveitsisk sjokolade! Det viser at seg i slike tilfeller stiger motivasjonen raskere enn blodsukkeret. (Dette må da noen ta tak i og forske på?)

På fredag skjedde noe rart: Jeg sitter inne og aner fred og ingen fare. Plutselig forsvinner lyset, og laptopen – plugget i veggen – svitsjer over til batteri. I gangen virker kun nødlysene, og nede ved utgangen piper det en feilmelding – Power: general error. Jeg snur meg rundt og ser ut døren – Longyearbyen er mørklagt!

Strømmen kom tilbake etter noen minutter, så det hele var udramatisk – men det var likevel stilig å se et område på den størrelsen bli mørklagt!

I forgårs (lørdag) gikk vi en relativt spenstig tur. Vi skulle opp på Sarkofagen, som er det fjellet nærmest der vi bor (helt sør i Longyearbyen). Om du har sett på bildene jeg har lagt ut tidligere, har du kanskje sett at alle fjellene rundt Longyearbyen har karakteristiske raviner bortover hele fjellsiden. Vi sonderte terrenget, og noen i reisefølget fant ut at å klatre rett opp en slik ravine ville være like greit som å gå rundt.

Jeg hadde ingen vinkelmåler med meg, men i gjøre unna 400 høydemeter på 270 bortovermeter betyr 50–60 graders stigning (150–170 % for de som foretrekker det). Det er ikke noe man spøker med! Der gikk (klatret) vi altså oppover, blant fast snø og løse steiner, og fant ut da vi var kommet halvveis at det så litt for bratt ut videre. Å gå ned igjen samme vei var imidlertid ti ganger så uaktuelt, så det endte med at vi kjørte på videre – jeg først for å lage fotspor de andre kunne trakke i, og deretter de andre som perler på en snor med 50 meters mellomrom. (Det kan jo plutselig komme steiner dettende ned, så litt avstand må til...)

Vi kom oss heldigvis til toppen uten noen uhell, og lovet oss selv at den veien tar vi aldri igjen. Mørketiden begynte offisielt på torsdag, og selv om det så klart er en glidende overgang, så merker vi at det stadig blir mørkere midt på dagen. På toppen av fjellet, nesten midt på dagen, var lyset slik at det akkurat gikk an å fotografere håndholdt uten å måtte skru opp lysfølsomheten på kameraet (riktignok med en rask linse, f/2.8). Glad kameraet mitt fungerer bra med høy lysfølsomhet...

Veien ned gikk via Longyearbreen, så nå kan jeg også skryte på meg å ha gått på en isbre! Ikke en spesielt farlig en, vi hadde jo ikke guide eller noe slikt. Men moro var det! Terrenget nedover i moreneområdet var veldig spesielt – særdeles ulendt, og stilige bresprekker ute på kantene (ikke store og dype sprekker, men stilig var det likevel).

Denne uken, fra og med i dag, skal vi begynne med radarmålinger. Det vil si, akkurat i dag er det bare jeg og en annen fra reisefølget som skal opp på radarstasjonen – de andre må vente en dag eller to til. Vi som skal opp dit i dag bruker (på vidt ulike måter) målinger derfra i masteroppgavene våre, og har fått et spesialopplegg hvor vi faktisk skal lære oss å kjøre radaren. Det er en ganske stor konstruksjon, og jeg får nesten vann i munnen av tanken på å kunne skrive noe på en PC inne, og så flytter hele den store radaren på seg. Radaren ser du på bildet under (ikke mitt bilde). Jeg gleder meg!

Humor på freddan’: Tim Minchin på sitt beste

Ny fredag betyr nytt innlegg i humorspalten, og i dag får vi gjensyn med Tim Minchin – denne australieren hvis britiske humor ofte kjennetegnes av en dypt sarkastisk fremstilling av alt som ikke er vitenskapelig korrekt. En mann etter mitt hjerte!

Tim Minchin har laget animerte videoer av noen av sine morsomheter. Av alt jeg har sett av Tim Minchin, er Storm – hans ni minutter langs oppgjør med alternativ vitenskap gjennom et rytmedikt (beat poem) – noe av det aller beste. I videoen under er den presentert i seervennlig animert form, til og med inkludert teksting slik at man kan følge med på hans sylskarpe syrligheter. (For dem som er god i engelsk tale og heller foretrekker en live-versjon, ta en titt på denne videoen – samme opplegg, men uten tvil en annen opplevelse likevel!)

Eksperiment: Enkel 3D-effekt i fotografier (inkl. eksempel)

En av ulempene med fotografier er mangelen på den siste romlige dimensjonen. Du kan ta bilder av så høye fjell du vil, og selv om en god fotograf kan få det til å se majestetisk ut, så kan ingenting måle seg med å være der i virkeligheten. Hvorfor? Fordi bildet er flatt, akkurat som skjermen du ser bildet på. Mennesker seg med to øyne, et kamera ser bare med ett.

Det finnes flere måter man kan gjøre noe med dette på. De baserer seg stort sett på å ta et bilde med to kameraer samtidig, plassert noen cemtimeter fra hverandre – eller fattigmannsversjonen, å flytte kameraet noen centimeter sidelengs mellom to bilder. Da har man på en måte «ett bilde for hvert øye», og da gjenstår det å finne en god måte å utnytte disse to bildene sammen på.

Én måte er rett og slett å veksle raskt mellom bildene. Det krever ingen 3D-briller, ingen spesielle evner hos tilskueren, og er relativt lett å lage til. Se for eksempel bildet under (som står stille). Du ser at det går nedover, men du får ikke inntrykk over hvor bratt det er – bildet gir ingen dybde. Men hvis du klikker på bildet, så vil det veksle raskt mellom de to ulike bildene, og da får det plutselig litt dybde (gi bildet tid til å laste to ganger, siden det er to bilder som veksles mellom). Se spesielt på den steinete stien som går nedover – man føler man kan se «innover» i bildet.

Ikke en veldig spektakulær effekt, men det er da noe.

Oppdatering: Espen kom med et annet godt eksempel i en kommentar.

Lite tid, dyr melk og god utsikt

Som alltid, klikk på bildene for å vise dem større, og ta gjerne en titt på de nye bildene siden sist (det er flere i bildealbumet enn her på bloggen).

Jeg har nå vært i litt over en uke på Svalbard. Det går mye tid med til studier, men man har da heldigvis litt fritid – eller for å si det slik: Man har den tiden man tar seg. Optimalt sett skulle jeg helst brukt 25 timer dagen på studier, i alle fall om jeg skulle lest alle de relevante artiklene til hver dag.

Denne uken har vi jobbet 9–17 hver dag, hvor tre timer har vært forelesning, én time lunsj (ja særlig, 20 minutter kanskje?), tre timer oppgaveløsing og én time oppgavegjennomgang. Det går unna i et forrykende tempo, og vi lærer definitivt mye nytt alle sammen!

Etter universitetet er det hjem og lage middag, og klokken blir fort 19 før den er ferdig fortært. Så er det tre-fire timer igjen av dagen, og da vil vi jo gjerne sosialisere litt og finne på noe kjekt – man er da tross alt på Svalbard. Vi kan dessuten ikke være oppe ut over natten hele tiden, for det kan fort bli tidlige morgener – en treningsøkt før dagens arbeid er ikke å forakte, og treningssenteret/svømmehallen ligger beleilig til på veien til universitetet.

Fysisk aktivitet består heldigvis ikke bare av treningssenter og svømming. I går var vi på tur for første gang, og besøkte en av de mange fjelltoppene/platåene rundt Longyearbyen. Turen har vært planlagt noen dager; lån av et par rifler hadde vi allerede ordnet på onsdag. Det var godt å komme seg opp i høyden og få et overblikk over byen! Her er et panorama som viser godt størrelsen på og avstandene i byen:

Det var ikke så lang tur, så nistepakken bestod bare av en termos kakao (fra ordentlig kokesjokolade, må vite), nøtte-/fruktmiks og en banan. Det viktigste man har med seg på kortere turer her i området er uten tvil klærne man har på seg. Temperaturen i dag var plassert godt nede mot 10 grader minus, men det var heldigvis lite vind, så tre lag med klær var nok: Superundertøy innerst, joggebukse og genser i midten, og en solid nyinnkjøpt jakke og ytterbukse utenpå. Og hansker, lue og hals, så klart. Jeg hadde også med en ekstra genser – en av de militære såkalte «komaklærne» jeg fikk låne med meg opp hit av min bror Stian. Kallenavnet kommer av hvor varm disse klærne er – det skal godt gjøres å fryse med flere lag av dem på kroppen!

Vi så dessverre ikke noen isbjørner på turen (det hadde vi da heller ikke ventet), men fant reinsdyrspor, og etter hvert et enslig reinsdyr som gikk og gresset (skjønt steinet burde være mer dekkende). Det var rimelig glatt og løst i snøen/steinene på vei ned igjen, så jeg satte meg like greit ned på rumpen og akte halve veien. Slikt kan man nemlig gjøre når rumpedelen på ytterbuksen er laget av kevlar (det sammen man lager skuddsikre vester av). Hadde jeg tatt tre slike bukser på meg, hadde rumpen vært skuddsikker.

Vi fikk dessverre ikke mye sol på turen – den skinte på en fjelltopp noen timers vandring unna, men hadde sannsynligvis vært borte igjen om vi hadde kommet oss dit. Joda – det var lyst og fint, det er ikke det, men det hadde vært kjekt å få kjenne solen direkte i ansiktet en siste gang før den forsvinner.

Det ble en liten handletur på vei hjem – nødvendigheter som melk og brød er jo greit å ha. Og her er en annen spesiell ting med Svalbard: Nesten alle varer må flys inn fra fastlandet, så ferskvarer som melk, rømme og kjøttdeig er omtrent dobbelt så dyrt: En liter vanlig melk ligger på over 30 kr, en boks rømme i samme gaten, og 400g Gilde kjøttdeig ligger på 50–60 kr. Heldigvis har de en lokal kjøttdeig til fornuftig pris, og en tysk «evigvarende» melk til rundt 13 kr, som varer i vel ett år. Ikke spør meg hvordan. Den smaker litt søtere enn melken jeg ellers er vant til, men fungerer helt fint til alt vanlig lettmelk brukes til. (Oppdatering: Se kommentar til HelgeB nedenfor for en rask forklaring.)

I går kveld hadde vi invitert foreleserne til et av kjøkkenene i brakken vår, og et par av oss (ikke meg) sørget for en middag av gastronomiske proporsjoner: Lammelår med fløtegratinerte poteter, wokede grønnsaker, soppstuing med et hint av chili, og en passende saus eller sky. Topp det hele av med et par rødvinsflasker fra Italia og Spania, så skal du se at eksamenskarakteren hopper opp et lite hakk. (Det hadde i hvert fall vært greit…)

Det er på enkelte måter litt trange kår her, så det ble rødvin i vanlige kjøkkenglass og halvlitersglass, fløtegratinerte poteter ble tatt med fiskespade (ble litt lite fløte på fatet…), og vi hadde ikke akkurat et sausenebb tilgjengelig. Men det ble fantastisk middag likevel!

Altså: En uke er gått, og jeg trives godt her på Svalbard. Det er kaldt her, men med gode klær merker man det stort sett bare på kinnene. Det er mye å gjøre, men det er lærerikt og spennende, og jeg ser frem til de neste fire ukene her!

Humor på freddan’: Søndagshumor

Nok en forsinket fredagshumor her, av diverse grunner du får høre litt om i et Svalbard-relatert blogginnlegg senere i dag. Men frykt ikke – jeg har nå tatt i bruk splitter nye teknologiske hjelpemidler for å huske å gi deg din fredaglige dose humor fremover.

I dag er det søndag, og for mange betyr det gudstjeneste. Det er mye som kan sies om gudstjenester, kristendom og religiøsitet, og fantastiske Eddie Izzard debuterer nå her på bloggen med litt sarkastisk ironisering over emnet:

Svalbard: Snøstorm, rifleskyting og nydelig landskap!

Jeg har nå fått noen dager på å installere meg ordentlig her på Svalbard, og kunne endelig sette av tid til å skrive det første (og derfor ganske fyldige) blogginnlegget herfra. Om du ikke har tid eller lyst til å lese, ta likevel gjerne en titt på bildealbumet, som inneholder flere bilder enn jeg viser her. Vil også opplyse om at du alltid kan klikke på bildene for å vise dem større, og holde musepekeren over for en liten bildetekst.

Jeg befinner meg nå i Longyearbyen, som ligger på 78° nord. Byen er en gammel gruvelandsby, og det første som slo meg da jeg ankom var at dette minnet litt om en slags gruvelandsby man ser på western-filmer og lignende. Spesielt da vi kom opp til Nybyen, som ligger et stykke å gå utenfor Longyearbyen – her er det, i motsetning til hus, satt opp en del store brakker som man bor i. Når snøen i tillegg nå tynt på bakken og blåste bortover som sand og støv på western-filmer var illusjonen komplett.

Første dag gikk med til å handle inn grunnleggende nødvendigheter som mat, og for noen av oss sin del, en ordentlig vinterjakke. Da vi skulle gå hjem igjen fra butikken begynte det å blåse noe voldsomt, og det var snø i luften med storm i kastene. En velkomst Svalbard verdig!

Vi besøkte også universitetet (UNIS), bare for å få en første følelse med hvordan det så ut og var på innsiden. Slik tradisjonen er på Svalbard tar man av seg skoene når man går inn et sted, enten det er på UNIS, hjemme i brakkene eller på SAS-hotellet. På butikken går det imidlertid greit å ha på sko inne.

Svalbard er helt nydelig i pent vær! Det var nesten magisk å gå til universitetet i morges. Det har vært strålende vær i hele dag, og det hadde vært perfekt å få tatt en tur på en av de 12 nærliggende fjelltoppene – men akk, vi returnerte fra sikkerhetskurset for sent til å få lånt en rifle. Man kan låne den en hel uke, men det er bare mulig å få utskrevet den en halvtime midt på dagen mandag, onsdag og fredag. Vi håper derfor på nydelig vær på onsdag! Det hadde vært kjekt å få besøkt fjelltoppene før mørketiden setter inn, men det er stor sannsynlighet for at det også blir noen fjellturer i mørketiden.

I dag var vi altså på sikkerhetskurs, som i hovedsak bestod av skyting med rifle og hvordan unngå konfrontasjoner med isbjørn. Det er ikke direkte vanlig å se isbjørn om man holder seg nær byen, og det er ganske uvanlig at man må drepe en isbjørn i selvforsvar (som er den eneste unnskyldningen til å gjøre det), men man må alltid være på den sikre siden og ta med rifle når man skal ut av byen. Det er imidlertid ikke vanlig at isbjørn kommer inn i selve byen (selv om det forekommer), og jeg har ennå ikke sett noen som bærer rifle i byen.

Rifletreningen var mitt første møte med ordentlig skyts. Jeg har før bare skutt med luftgevær (hvem har vel ikke det), og dette var definitivt kraftigere saker! Vi fikk ikke så god innføring i hvordan kolben på geværet best mulig skal hvile mot skulderen, så skulderen min har det ikke helt bra akkurat nå – mulig det dukker opp noen blåmerker der etter hvert.

Men nå er alle ikke-faglige nødvendigheter unnagjort, og i morgen begynner forelesninger. Vi har fått ut en haug med vitenskapelige artikler og to fulle bøker (elektronisk) som pensum, så jeg gleder meg til å høre hva vi faktisk må lese. Kan tenke meg det blir utdrag fra bøkene, ellers er det fryktelig mye å lese på en måned…

Studentmiljøet her er helt topp, med filmkveld og fredagssamling hver uke og gratis studentsvømming i Svalbardhallen to ganger i uken. Vi ankom til og med tidlig nok til den store semesterfesten på lørdag! Det er i det hele tatt veldig internasjonalt her – på universitetet er det nesten en selvfølge at alt går på engelsk, og jeg begynner allerede å tenke på engelsk. Men samtidig er det noe norsk over stedet – det er i grunnen rett og slett et herlig miljø her! Fortsetter det sånn, skal du ikke utelukke at jeg vil ta en doktorgrad som lar meg oppholde meg her i kortere eller lengre perioder…

Humor på freddan’: Forsinket

Freddan’ schmeddan’. Ankomst Svalbard måtte dessverre ta prioritet i går, for ikke å snakke om å få det kablede nettverket til å virke. («Kablet nettverk? Fungerer ikke det automatisk da?» Nei, tydeligvis ikke på Svalbard...)

Da passer det jo fint med denne: