Denne uken består menyen av bare tre tekster, ikke så lange, men i alle fall to av dem er ordentlige godbiter.
Først ut er Brendon Keogh hos Unwinnable som har skrevet en kort og lettlest, men god analyse av hvordan karaktertyper i førstepersons skytespill ofte er knyttet tett opp mot våpenet, og hvordan våpenet på mange måter er karakteren din, siden du sjelden eller aldri ser personen du spiller. Han gjør en interessant sammenligning mellom Modern Warfare-spillene, hvor våpnene er omhyggelig valgt ut og plassert i hendene dine av utviklerne, og Borderlands 2, som med sine uendelig mange tilfeldig genererte våpen ikke lar våpnene du bruker fortelle deg noe om karakteren din, men i stedet lar deg selv definere karakteren gjennom våpnene du bruker. Jeg synes dette var en fin formulering:
Each time I choose a different weapon for my character’s arsenal, I am changing who my character is. I am changing how he will engage with his world and how I will engage with it through him. The character is the gun, and through its countless variation of weapons, Borderlands 2 inadvertently offers one of the most robust and persistent character customization systems I’ve ever engaged with.
Jeg ser for meg at denne teksten er interessant selv om man ikke har noe forhold til noen av spillene (jeg har ikke noe forhold til Modern Warfare), men så er dette også en av mine favorittsjangre.
Aaron Gotzon hos The Ontological Geek mener at om du går inn i et spill og er positivt innstilt på å la det fortelle deg noe om livet, så vil det sannsynligvis gi deg noe å ta med deg ut over selve spillopplevelsen:
Now. Here’s my challenge to you. If you’re reading this website, chances are you’re going to be spending an unconscionable amount of time manipulating objects on screens in the very near future. That will be time spent outside of meaningful relationships. Time that could be spent volunteering, caring for loved ones, advancing your career, or seeking newer and deeper associations with others. Why not get some more bang for your temporal buck? Let your games work for you.
…
Next time you sit down to play a game, take a few moments before getting past the start screen. Ask yourself, as absurd as it may seem, what you’d like to learn from it if you could. How to treat others and yourself better. What you’d like to be able to Get Past, and Deal With. Choose to play the game, intent on learning from it. Pray, if that’s your thing. Ask to be shown the Next Step. After all, as I understand the Bible, evidently God has a lot of pretty insane ways of getting people’s attention. Storms, shrubs, stones, sacraments, spirits, and sheepskin, just to name off some “s’s.” Why not shooters, strategy games, and simulations?
Ta en liten titt på de raske (men flotte) eksemplene han gir til slutt, så skjønner du hva det går i.
Til sist forteller Mike Schiller hos The Verge en personlig historie om hvordan spilling er blitt en viktig mestringsstrategi for hans datter med Tourettes, og til og med hvordan spilling hjalp til med diagnostiseringen.
God lesning!
Noe du vil si?