Ukens første artikkel er fra arkivene til Gamechurch, hvor jeg kom over teksten Sexist Games and the Men Who Buy Them. Her argumenterer Paul Matthews for at også menn bør føle seg fornærmet over (hyper)seksualiserte skildringer av kvinner i spill:
Unfortunately, for every Red Dead Redemption or Portal, there exist a dozen games like Tomb Raider, Resident Evil, or Street Fighter. Even though the latter games have strong female characters, their publishers still find it necessary to portray their characters as the “ideal” physical specimen. We, as men, should find this insulting. As women are reduced to sexual objects, men are reduced to a group of horny animals that are incapable of finding females compelling unless they look like sluts.
I dette ligger et spørsmål som også uttrykkes tydelig tidligere i teksten, men som dessverre ikke blir behandlet videre: Er det vanskelig å bli emosjonelt knyttet til troverdige kvinnelige figurer som ikke er attraktive? Dette er noe jeg har lurt på, både når det gjelder spill og film. Tips til litteratur om dette mottas med takk.
«Life is a marathon, and patience is the key to winning», sier Scott Juster hos PopMatters. Han skriver litt om tålmodighet og spill:
I find myself increasingly impatient with games. I tell myself that I don’t have the time to invest in a 50 hour RPG. I don’t like being asked to slog through a long manual or parse obscure game mechanics. Long cutscenes? Widely-spaced checkpoints? Load times? I don’t have time for any of that, or so I think.
Hvordan fremstår diverse spill fra Mass Effect 3 til Journey for noen hvis eneste forhold til spill er å ta kontrollerne fra barna når de har spilt litt for lenge? Lucy Kellaway forteller, og jeg synes det er interessant å høre en uvant vinkling som dette. Om det virker interessant, så har Mattie Brice noen tanker om reaksjonene som kom i kjølvannet av denne teksten.
God lesning!
Noe du vil si?